Rotløsheten gjør oss rastløse, og rastløsheten fastholder rotløsheten.
Når ting går oss imot, går tregt, bryter vi opp. Jakten på raskest mulig resultat og størst mulig uttelling gjør at vi stadig ser etter snarveier. Noe nytt som virker enklere og bedre. Derfor er vi alltid åpne for forslag – eller skal vi kalle det fristelser?
Men når alt er åpent for vurdering, innser vi i ettertid at overfladiskheten har en høy pris.
Vi forsvarer oss ofte med utsagnet om at «definisjonen på idioti er å fortsette å gjør det samme igjen og igjen, men å forvente et annerledes resultat». Men er ikke det selve definisjonen på tro og utholdenhet?
Når Paulus i Efeserbrevet snakker om den åndelige kampen vi skal kjempe, og beskriver vår rustning, oppsummerer han det med noe som er fullstendig avgjørende: «Stå da fast!» (Ef 6:14) For at vi skal kunne «gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt» (Ef 6:14) handler det, grunnleggende sett, om å fordype seg heller enn å være i stadig endring.
I dag tidlig støtte jeg på en artikkel av Peter Halldorf hvor han skriver om det å lese på en ensformig, men insisterende måte. En lesemåte som lar oss trenge dypere inn i teksten, men, først og fremst, lar teksten trenge dypere inn i oss. Sitatet nedenfor er hentet fra denne teksten og understreker tankene mine ovenfor:
Ettersom vi er vant med å tenke på fornyelse som noe «nytt», tolker vi kjedsomheten som et signal om at det er tid for oppbrudd … for å gå videre … Men fornyelsens hemmelighet er ofte å trenge dypere inn i det velkjente. Det vi trodde var en sirkel, viser seg å være en spiral. Hver sving tok oss enda litt dypere inn. (Peter Halldorf i svenske Dagen 2/2/20)
La oss i dag velge å se fristelsen til å bryte opp som en invitasjon til å heller trenge dypere inn. Måtte vi vinne innsikten om at veien framover ikke nødvendigvis staves «forandring», men enda oftere «fordypning».
Denne teksten ble først publisert på www.reformera.net. Den er oversatt fra svensk av Maria Hellestøl Reyes.