Forfatteren av den eldste bevarte kristne påskepreken er Meliton av Sardes. Jeg kom over boka «Om påsken» av Oskar Skarsaune da jeg allerede hadde lest et lite utdrag fra denne påskepreken i den annen bok som omtalte oldkirkens syn på Jesus. Jeg husker måten Meliton skildrer korsfestelsen på å hvilket inntrykk denne skildringen gav meg. Denne prekenen har satt dype spor i min forståelse av påskens mysterium, jeg håper den vil gjør det samme for deg.
Utgangspunktet for denne artikkelen er boka «Om påsken» av Oskar Skarsaune som er en del av serien Kristne klassikere. Jeg kan ikke anbefale denne boka nok dersom du er interessert i tidlig kristendom eller synes det er spennende å lese en annerledes preken om påsken. Jeg måtte kjøpe boka brukt og har dessverre ikke funnet en god plass for å kjøpe boka ny.
Meliton var biskop av Sardes i Lilleasia omkring 170.e.Kr. Vi vet relativt lite om Meliton, men det vi vet skyldes biskop Eusebius av Cæsarea som i årene ca 300-324 e.Kr. skrev en kirkehistorie i 10 bøker. Der har vi fått kjennskap til Meliton og Eusebius siteres også deler av denne påskeprekenen som vi skal se nærmere på. Vi har altså fra Eusebius tid hatt kunnskap om at biskop Meliton av Sardes hadde forfattet en rekke bøker, inkludert denne påskeprekenen. Men først i 1936 oppdaget vi deler av Melitons preken i allerede kjente håndskrifter, men også et nytt funn i Egypt avslørte den mystiske Melitons påskepreken for oss.
Melitons bibeltolkning
Melitons preken begynner slik:
Skriftens beretning om hebreernes utferd er blitt lest,
Mysteriets ord er blitt fremført:
Hvordan lammet slaktes
Og folket frelses
Dere må derfor forstå, elskede,
At det både er nytt og gammelt,
Evig og timelig,
Forgjengelig og uforgjengelig,
Dødelig og udødelig – dette påskens mysterium
Det er gammelt ifølge Loven,
Men nytt ifølge Ordet.
I forbilde var det timelig,
Men etter nåden er det evig.
I slaktingen av lammet var det forgjengelig,
Men i Herrens liv viste det seg uforgjengelig.
Det viste seg dødelig gjennom graven i jorden,
Men udødelig gjennom oppstandelsen fra de døde.
Meliton skriver at påskelammet var et forbilde. Lammet som ble slaktet var forgjengelig, men Jesus, som er det sanne påskelam, er uforgjengelig. Ikke bare påskelammet, men alt som skjedde med det gamle Israel var modeller, forbilder på det som senere skjedde med Kristus.
Født som sønn,
Ført bort som et lam,
Slaktet som et får,
Begravet som et menneske
Stod opp fra de døde som Gud,
Han som av natur var Gud og menneske
Videre skriver Meliton om påskens mysterium i forbilder fra Abel frem til Israels frelse fra Egypt:
Derfor: Vil du se Herrens mysterium,
Så se på Abel som ble myrdet som ham,
På Isak som ble bundet som ham
På Josef som ble solgt som ham
På Moses som ble satt ut som ham
På David som ble forfulgt som ham
På profetene som led for Kristus som ham.
Se på lammet som ble slaktet i Egypternes land,
Det som slo Egypt,
Men reddet Israel ved sitt blod.
Meliton kobler alle disse hendelsen opp mot Kristus og hans liv/lidelse. Han tolker GT i lys av Jesu liv, dette komme tydelig frem senere i prekenen der Jesus selv blir malt som den lidende:
Han er vår frelses påskelam,
Han er den som i mange utholdt alt:
Han er den som ble drept i Abel,
Bundet i Isak,
Jaget vekk i Jakob,
Solgt i Josef,
Satt ut i Moses,
Slaktet i lammet,
Forfulgt i David,
Vanæret i profetene.
Melitons bibeltolking er konsekvens med de første kristnes kristosentriske (Kristus-orienterte) forståelse av GT. Alt i skriften omhandler Kristus, fra Abel til David er det Kristus som er i fokus.
Melitons teologi
Meliton ligger på mange måter nær Johannesevangeliet i læren om Kristus: Guds sønn er det Ord som Faderen skapte verden ved. Guds Sønn ble kjød, ble menneske, og var som menneske samtidig Gud. Et av utsagn i Melitons tale som setter dype spor i min forståelse av påsken kommer frem i denne sammenheng:
Han som hengte jorden opp, er selv blitt hengt;
Han som gjordet himmelen fast, er selv fastgjort;
Han som gjordet universet fast,
Er selv festet til treet.
Skaperen ble menneske og ble drept av sitt eget skaperverk. Gud som ikke kan lide, ble selv et lidende menneske, for å frelse menneskene fra lidelsen og døden:
Han er den som kom fra himmelen til jorden for
Det lidende menneskes skyld
Og ikledde seg et lidende menneske i jomfruens morsliv,
Og ble født som menneske,
Påtok seg den lidendes lidelser
Gjennom sitt legeme som kunne lide,
Og tilintetgjorde kjødets lidelse.
Ved Ånden som ikke kunne dø
Drepte han døden, menneskenes morder
For å frelse «den lidende» måtte Jesus selv bli en lidende. Dette aspektet med inkarnasjonen og langfredag er sjelesorg for dem av oss som lider. Gud, igjennom sin sønns menneskelige natur led for oss og med oss som lider. Og ikke bare led han, men han tilintetgjorde kjødets lidelse og drepte døden. Dette er selve hjerte av påsken, døden er død, kjærligheten er sterkere en døden.
Utklipp av påskeprekenen
Jeg har her samlet noen av mine favorittutklipp fra prekenen.
I utleggelsen av påske natta i Egypt da dødsengelen gikk forbi dørene som var blitt malt med lammets blod spør Meliton engelen om hva som skremte han:
Si meg engel: Hva var det som skremte deg?
Fårets slakting eller Herrens liv?
Fårets død eller Herrens forbilde?
Fårets blod eller Herrens Ånd?
Det er klart hva som skremte deg:
Du så Herrens mysterium
I det som hendte med fåret,
Herrens liv i slaktingen av lammet,
Herrens forbilde i fårets død.
Derfor slo du ikke Israel
Egypt alene ble barnløs.
En nokså stor del av prekenen omhandler Israel og hva de har gjort imot Jesus:
Han er det som ble myrdet.
Og hvor ble han myrdet?
Midt i Jerusalem!
Av hvem?
Av Israel!
Hvorfor?
Fordi han helbredet deres lamme,
Renset deres spedalske,
Lot deres blinde se lys,
Oppvekket deres døde,
det var derfor han døde.
(Til meditasjon)
Hans velgjørende hender bandt du,
De som hadde formet deg av jorden.
Hans velgjørende munn som gav deg livet;
Den gav du galle å drikke
Du drepte din Herre på den store festdagen.
Du festet, han sultet;
Du drakk vin og spiste brød,
Han fikk eddik og galle
Ditt ansikt lyste, hans var mørkt av sorg;
(…)
Hvorfor kastet du din Herre
Ut i denne uhørte lidelsen,
Han som er din Herre
Han som formet deg,
Han som skapte deg,
Han som gav deg ære
Han som kalte deg «Israel»?
(…)
Han som hengte jorden opp, er selv blitt hengt;
Han som gjordet himmelen fast, er selv fastgjort;
Han som gjordet universet fast,
Er selv festet til treet.
Herren er blitt ydmyket,
Gud er blitt drept,
Israels konge er blitt myrdet,
Drept ved en israelittisk hånd
…
Siden folket ikke skalv, skalv jorden.
Da folket ikke ble grepet av angst,
Ble himmelen grepet av redsel.
Da folket ikke sønderrev sine klær,
Gjordet engelen det.
…
Født som sønn,
Ført bort som et lam,
Slaktet som et får,
Begravet som et menneske
Stod opp fra de døde som Gud,
Han som av natur var Gud og menneske
Han er alle ting:
Når han dømmer: lov
Når han underviser: ord
Når han frelser: nåde
Når han føder: Far
Når han fødes: Sønn
Når han lider: får
Når han begraves: menneske
Når han oppstår: Gud
Selv er han Jesus Kristus,
Han være ære i evigheters evighet.
Amen
