Publisert

Forlatt Torsdag 5.uke i faste


Ca leselengde:
2 min

Tekst: Lars Eritsland



Men fra den sjette time ble det mørke over hele landet like til den niende time, idet solen ble formørket. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama sabaktani? Det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?

Men da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: Se, han roper på Elias!

Matteus 27:45-47

Forlatt av alle, det er forferdelig tungt.
Forlatt av Gud! Det er redslenes redsel.
Solen mister sitt lys, og dagen blir svart som natten.
For dette er det ytterste mørke.

I dette mørket henger Guds enbårne Sønn.
Naglet til et kors på jorden
henger under vredens torden
himlens herre og Guds Sønn.

Selv den eviggode Fader
ham i kvalene forlater
hører taus hans angest-bønn.

Vi får ikke se hva han led. Men vi får se hvorfor. Det var vi som var skyldige til å bli forlatt av Gud, for vi forlot Gud og gikk våre egne veier. Straffen for å forlate Gud er Gudsforlatthetens pine. Det var den straffen Guds enbårne Sønn tok i vårt sted for å føre oss tilbake til Guds samfunn.

Men har han båret gudforlatthetens helvedpine for oss, så skal den aldri ramme oss for våre synders skyld om vi i troen holder oss til ham.

Dette skal tale trøst til våre hjerter i de tider vi kjenner trang til å klage: "Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg." Jesu lidelse på Golgata roper til oss: Du skal ikke bli forlatt. I gode og onde dager, i seier og i nederlag, i kraft og i svakhet, i liv og i død skal du få være i Guds faderhånd for Jesu skyld.

Aldri skal du lide den store ensomheten uten Gud, for den led han i ditt sted. Aldri skal du måtte rope under en lukket himmel slik som han gjorde, for han har åpnet den for deg. "Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?" spør Paulus. Han kan nevne mange som vil. Men han legger triumferende til: "Jeg er viss på at hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." La dem prøve seg alle som vil, jeg er viss på at ingen kan!

Dyrebare visshet, kjøpt med den dypeste smerte!


 

Relatert