På begge Jesus sider henger en forbryter på vei inn i døden. Den romerske okkupasjonsmakten benyttet denne bestialske henrettelsesmetoden når de skulle ta livet av andre enn sine egne landsmenn.
Som de religiøse lederne håner den ene Jesus: Hvis du virkelig er den du gir deg ut for – grip inn så vi slipper denne forferdelige pinen. «Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!» (Luk. 27:39) Jødene ventet en seirende frelserkonge som skulle gjenreise Israel og opprette Guds rike på jorden. Men denne «messiasen» har jo tapt alt og henger i den dypeste skam!
Den andre protesterer: Du henger selv her for å dø. «Frykter du ikke Gud!» (v. 40). Vi har fortjent denne dommen, «men han har ikke gjort noe galt» (v. 41). Så vender han seg til Jesus og ber ham om å bli husket når han kommer i sitt rike.
Begge er i sitt livs mest katastrofale situasjon. Den ene er bitter på håpløsheten livet har ført ham inn i. Den andre erkjenner sitt ansvar for den. Og han må ha forstått at mannen i midten virkelig er Messias. For i møte med ham, ber han om å bli husket. Men ikke mer. Han ser ut til å mangle mye i forståelsen av hvem Jesus faktisk er, hvorfor han kom, hvorfor han nå er i ferd med å dø. Men forbryteren forstår at Jesus kommer fra Gud. Han er Den Lovede. Og forbryteren forstår at han i sin håpløshet trenger nettopp Ham.
Dette er den sanne og levende tro. For på røverens bønn responderer Jesus med de herligste ord: «I dag skal du være med meg til Paradis» (v. 42).
Om vi tenker at troen er avhengig av en viss mengde kunnskap og noen bestemte avklarte formeninger om Gud, Jesus og frelsen, kan vi stå i fare for å hindre menneskers vei til Far. Den frelsende tro består ganske enkelt å i sin nød vende seg til Gud, i erkjennelse av at han er noe og har noe som jeg trenger.
Jeg setter min lit til deg Gud, jeg sier: `Du er min Gud`. Mine tider er i din hånd.
Salme 31:15-16
