Det finnes flere aspekt som er viktige å løfte fram når man skal tegne opp det sentrale bibelske begrepet tilgivelse. Å få tilgivelse og å tilgi, men også hva det innebærer å tilgi seg selv. Det er dette denne artikkelen handler om.
Tilgivelse handler om muligheten til å begynne på nytt, slippe det som vi angrer og vil ha ugjort, og kunne gå videre.
Det finnes mange flotte ord i Bibelen som handler om tilgivelse. For eksempel i Salmene, der alle menneskelige tanker, grublerier og gledesutbrudd er beskrevet: I begynnelsen av Salme 32 leser vi:
Salig den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd. Da jeg tidde ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg […] Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa, jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – og du tok bort min syndeskyld. Sal 32:1-3, 5
Det er et lykkelig, lettet menneske som taler. En veldig tung bør har blitt løftet av skuldrene hans. Han hadde tidd, han hadde båret alt inni seg, gnagd på det igjen og igjen og ligget søvnløs og mistet livsmotet. Men nå hadde han fått ut alt sammen. «Da jeg tidde ble mine ben tæret bort: Jeg bekjente min synd for deg – og da tilgav du meg min synd og skyld.”
En kort bibeltekst som denne, sammenfatter egentlig det meste som vi kan si om hva tilgivelse innbærer, og hvordan den kan frigjøre oss. Den viser oss også hvordan det skjer, og hva vi skal gjøre for å våge å tro på den.
Å bomme på målet
For at det skal være meningsfullt å snakke om tilgivelse, innebærer det å erkjenne at det finnes noe som er rett og noe annet som er galt. Det er det vi gjør når vi anvender begrepet synd, et ord som egentlig betyr “å bomme på målet”.
Det betyr at synden forderver det som er meningen med å være et menneske. Det betyr å gå glipp av muligheten vår til å leve i et evig fellesskap med Skaperen, vårt opphav, og ikke ha vårt mål i overensstemmelse med hans opprinnelige plan for livet vårt. Synd er det som skiller oss fra Gud. Våre tanker, ord og gjerninger har blitt selvsentrerte. Slik vi planlegger, gjør at vi forsømmer det vi skal gjøre, handler og tenker egoistisk, blir selvopptatte og setter oss i skyld til Gud og forderver, sårer og støter bort og utnytter hverandre.
Synden er det som er mot Guds vilje og hans bud. Her er det ikke mulig å lage lister med ja og nei-spørsmål – om hva som er en stor eller mindre farlig synd. En slik liste ville ha blitt tykk og uendelig lang, ufullstendig og til slutt ganske meningsløs. Men Guds ord gir oss veiledning. Gud har åpenbart sin vilje. Det finnes bud, tydelige bud, der Gud verner oss for spesielle fallgruver – men som jeg pleier å sammenfatte til det jeg kaller for «spotcheck»:
«Kan du gjøre det du gjør i bønn og takk til den levende Gud, så gjør det – men er det umulig å takke Gud for det før, under eller etterpå, så la det for Guds skyld være!»
Det som vi kaller samvittigheten, er noe som kan hjelpe oss, samtidig som vi kanskje må forstå det som et ganske vanskelig kompass. Vår samvittighet må kalibreres, opplyses av Guds ord for at samvittigheten skal være den nyttige hjelpen den kan være.
Å bekjenne og angre sin synd
I katekismen står det noe viktig vi her skal merke oss om vi vil bli tilgitt og oppreist av Gud:
(144) Når angrer vi rett våre synder?
Vi angrer syndene våre rett når vi av hjertet bekjenner dem, sørger over dem og lengter etter å bli befridde fra dem.
- Vi må alltid bekjenne synden
- Vi må sørge over synden og lengte etter å bli befridd
Det må begynne der, for at vi ved Guds nåde får den oppreisningen, tilgivelsen og freden vi ber og lengter etter.
Et fantastisk ord om hvordan Gud ser på synderen som ber om tilgivelse, finner vi hos Jesaja:
Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg! Jes 44:22
Gud lover at når vi igjen kommer til ham så utsletter han alle våre overtredelser, ikke på grunn av noe vi gjør eller presterer, ikke på grunn av at vi fortjener det, men for at han som har skapt oss, sendte sin Sønn for å sone synden og redde oss. Som de tunge skyene oppløses av solens varme, som tåken som dekker alt, forsvinner i morgenlyset – slik vil Gud at hans kjærlighet skal trenge fram til oss. Dette er et herlig bilde!
Hans kjærlighet kunne ikke akseptere at vi skulle gå under i vår synd og gå glipp av målet med den verden, som vi snudde bort fra ham, og som ikke kan bestå. Vi fikk en ny sjanse. Vi som både er gjerningsmenn og ødelegger for hverandre og samtidig er offer for andre sin synd, får en oppfordring av Gud til å begynne på nytt. Han sier: Vend om til meg, jeg vil forlate deg. «Hør, så skal din sjel leve.»
Når vi vender oss til Gud og erkjenner at vi har mislykkes, når vi angrer vår synd og sørger over den og lengter etter å bli befridd og kommer i tro, tilgir han oss, slik at det som vi har bak oss, blir borte. Det finnes ikke mer.
Dette er Skaperens forunderlige innbydelse til oss mennesker, som sviktet og sviker ham. Han sier: «For Jesu Kristus, min elskede Sønns skyld, finnes det tilgivelse. Han har sonet alt og lidd for alt og alle».
Jesus led for hele verdens synd
Det finnes ingen lettkjøpt tilgivelse. Den kommer alltid av lidelse, ja faktisk av villigheten til å lide for noen annens skyld. Rettferdigheten krever at vi bærer konsekvensene av alle våre handlinger. Men når vi ber om tilgivelse, så ber vi om nåde, at vi skal få slippe å bære konsekvensen av den skylden som vi har dradd på oss.
Jesus led for oss – hva menes egentlig med det, og her kommer en liten øvelse – som kanskje noen kan oppfatte som banal – men jeg tror eksempelet både kan lære oss noe om Gud og om oss selv – hva tilgivelse egentlig innebærer:
Om noen tramper oss på foten og sier «unnskyld», så svarer vi naturligvis «det var ikke så farlig» – men hvem har vondt i foten og bærer smertene? Begrepet øye for øye og tann for tann innebar faktisk en begrensning, jeg fikk trampe like hardt tilbake! Men når jeg tilgir, ettergir jeg skylden og lider for skaden selv. Både menneskelig og guddommelig. Gud var villig til å lide. Jesus led for alle verdens synder – han drakk kalken i Getsemane der hele verdens skyld fra begynnelsen til enden var presset sammen – han døde og han seiret – for han selv var rettferdig – synden ble spikret fast på korset og der hørte den hjemme!
Det er nesten for stort til at vi skal kunne ta det til oss. Men slik er det. Gud sier det selv. Vi blir tilgitt når vi av hjertet bekjenner vår synd, sørger over den og lengter etter å bli befridd. En slik holdning skal vi også ha overfor hverandre. Hver gang vi ber Herrens bønn sier vi til Gud: «Forlat oss vår skyld slik vi og forlater våre skyldnere.»
Gud sier til deg og meg: Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky» eller som Jesaja skriver det i et annet vers: «Dine synder kommer jeg ikke mer i hu.» De er borte. De er utslettet. De finnes ikke mer. De forsvant som en tåke i den varme solen eller en sky som oppløses og blåser bort.
Guds tilgivelse er total
Jeg hører ofte at mange mennesker har vanskelig for å ta til seg dette underfulle budskapet fra Gud. Det er liksom for utrolig til å være sant. Kan Guds tilgivelse virkelig være så total, at våre feilsteg, våre overtredelser og forsømmelser er så fullstendig utvisket at de er totalt glemt, ja som om de aldri hadde skjedd?
Vi kan jo minnes våre feilsteg. Ja, vi husker ofte på dem. Mange har vært plaget i åresvis og gnager på sine feilsteg. Det gir dem ingen ro. Jeg har truffet mennesker som på dødsleiet taler om sine ungdomssynder, uten å vite om at de da siterer Salme 25. Man husker jo – hvordan kan da Gud ha tilgitt?
Det finnes en gammel salme som mange har sunget, men kanskje aldri forstått, der man ber om å bli befridd også fra «syndens minne». Om jeg husker tilbake – hvordan kan jeg da være tilgitt?
Da kommer vi inn på dette som kalles å forlate seg selv og akseptere at nå er det som det er, men også å ha forstått av Guds forlatelse virkelig innebærer tilgivelse. Synden er tatt bort. Han husker ikke på våre synder – mens vi gjør det. Vi er ofte de hardeste dommerne når vi riktig floker det til. Vi dømmer oss selv uten nåde – det gjør ikke Gud! Ellers kan vi være nokså dyktige til å finne på unnamanøvreringer og bortforklaringer. Det første steget på tilgivelsens vei er å bekjenne synden uten forbehold. Det andre er å lære å kjenne Jesus og hva han har gjort for oss.
Snakk ut med Gud uten å gjenta det som du har bekjent
Men for å forstå vidden av Guds løfte og dette fantastiske evangeliet at det finnes tilgivelse for alt, tror jeg at vi må være veldig konkrete når vi ber. Tenk på noe du angrer dypt, det som du i livet ditt skulle ha valgt ugjort eller noe du har forsømt. Det kan være en konkret handling, eller noe større eller mindre.
Tenk slik etterpå: Det er borte om jeg har båret det fram til Gud. Det finnes ikke mer. Det er som om det aldri hadde skjedd. Gud har strøket et kors over det. Da er det borte i Jesu Kristi navn. Vil du høre at det blir sagt, så nøl ikke med å snakke med en prest som i en sjelesørgerisk samtale konkret og tydelig, på Guds befaling, kan tilsi deg syndenes forlatelse. Vi prester har fått fullmakt av Jesus, og i hans navn uttale de fantastiske ordene om tilgivelse.
Vi trenger å være konkrete og tydelige
Når ordene om tilgivelse uttales etter syndsbekjennelsen i gudstjenesten, eller ved en tilståelse, tegn gjerne korsets tegn på deg selv; det er korset som utsletter all synd. Det er bekjennelse i å tro at Guds tilgivelse er mottatt. Korset er et velsignet tegn som uttrykker så mye. Selv om vi i menneskelige termer kan måtte bære konsekvensene av hva vi har gjort eller ikke gjort, så åpner Gud nye muligheter for helbredelse og få gjort opp. Selv om vi har fått tilgivelse fra Gud, må av og til samfunnets ordninger gå sin gang. Det kan handle om alt fra fengselsstraff for et lovbrudd, til å begrense et rykte eller hva som helst.
Men Guds tilgivelse er alltid fullstendig. Ikke slik at Gud overser synden. Han hater den. Han vet hva den har stelt i stand med det han har skapt, men han kan ikke slutte å elske oss syndere. Beholder vi våre synder, kommer vi til å gå under med dem og i dem. Synden leder til døden om ikke utviklingen brytes og noe nytt kommer til.
Og det finnes bare en eneste sak som kan bryte den dødelige utviklingen og det er tilgivelsen fra Gud og at vi kommer til ham og ber om den.
Synd er det som står imot Guds vilje. Synd er å ville vandre sin egen vei uten Gud. Synd er å ta for seg og sette seg selv først. Synd er å bryte Guds bud i tanker, ord og gjerninger.
Når vi har innsett dette, at vi er fortapte syndere, begynner vi å forstå det virkelige evangeliet. Gud sendte sin Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Jesaja profeterte om ham. Gjennom hans sår har vi fått legedom. Hans rettferdighet blir vår gjennom troen. Alt kan bli forandret når vi kommer til Gud slik vi er uten å forsøke å skjule noe.
Gud omskaper og forvandler oss når vi lever med ham. Da kommer vi til å merke at det også skjer noe mer i våre liv. Vi er under forvandling. Gamle fristelser slipper – vi har noe nytt å leve for.
Vi lærer oss å elske, fordi han har elsket oss først. Da er vi frie, frie til å elske og frie til å leve og tjene. Da er vi slik Gud vil ha oss, på vei til den evige freden, tilgitte, oppreiste syndere som har vendt seg til Gud. Da døde Jesus ikke forgjeves – for den rettferdighet som ikke finnes hos deg og meg – den finnes i ham og den rekker han oss når vi omvender oss og kommer i tro. Den gaven vil Gud gi deg. Da behøver du ikke gnage på det som er bak deg. Det er svøpt i Guds nåde. Gjennom tro kan du se fremover – mot alt det som Gud har beredt deg: fred, salighet og mening.
Teksten er først publisert i Kyrka och Folk og oversatt fra svensk av Siri Myklebust.
