Maria Magdalena var kommet fram til graven. Det var tidlig på morgenen. Så tidlig at det fremdeles var mørkt.
Når Johannes skriver at det «fremdeles var mørkt» beskriver han nok ikke bare tidspunktet på dagen, men også stemningen i disippelflokken. De hadde stukket da Jesus ble tatt til fange. Nå hadde de låst seg inne. De hadde vært overbevist om at Jesus var Messias, redningsmannen som var lovet, men nå var han død, og en død Messias var ingen Messias. Slik tenkte i alle fall de.
Hva skulle skje med dem nå som Jesus ikke var der lenger? Ville de jødiske lederne forsøke å få ryddet dem også av veien? Ville romerne behandle dem som opprørere? Frykt, usikkerhet og håpløshet var nok rådende i disippelflokken på denne tidlige morgenen.
Det var fremdeles mørkt. Maria tenkte at hun i alle fall kunne gjøre noe for den døde kroppen. Derfor kom hun til graven. Men dette var bare like før lyset og dagen kom. Påskedagen.
Selv om vi i Norge i dag ikke frykter å bli fengslet eller drept for det vi tror på, kan vi også kjenne på frykt og uro. Vi har akkurat lagt bak oss to år med pandemi – en periode som jeg tror har rystet tilværelsen hos mange. Akkurat da vi var på vei ut av pandemien kom krigen tilbake til Europa på en måte vi ikke har opplevd på lenge. Vi er glade for å slippe pandemi og feire påsken slik vi har gjort før, men det henger likevel et alvor over høytiden.
Har Jesu oppstandelse noe å si oss inn i vår frykt og uro? Jeg er overbevist om det. Både krigen og pandemien tror jeg har åpnet øynene våre for en virkelighet vi på mange måter ikke har forholdt oss til i Norge. Vi har lest og hørt om krig og sykdomsutbrudd i andre deler av verden, men likevel klart å holde avstand til det. Kanskje har vi i en relativt bekymringsløs tilværelse, nesten uten å vite om det, begynt å stole på velstanden, på teknologien og vitenskapen, på staten og på velferdsordningene for å kjenne oss trygge. Disse har også blitt våre håp og garantister for framtiden. Og når vi oppdager at disse ikke holder, blir vi urolig.
Jesu oppstandelse gir oss en mye tryggere grunn å stå på. Ikke bare får vi et personlig håp om et liv etter døden, men et håp om en verden uten krig og sykdom og død. Et håp som ikke er knyttet til vår evne til å være optimistiske, men som er knyttet til Jesu fysiske og konkrete oppstandelse. Et håp vi kan få kjenne virkeligheten av her og nå i møte med den oppstandne, som gir oss smakebiter av sin fred og glede, midt i en verden med krig og sorg.
Jeg har gått og tenkt litt over hvorfor Johannes bruker uttrykket «disippelen som Jesus hadde kjær» eller «disippelen Jesus var glad i» om seg selv. Umiddelbart kan det jo høres litt hovent ut. Litt sånn: «Det var alle de andre disiplene, også var det meg som Jesus virkelig brydde seg om.» Jeg tror ikke det er dette Johannes mener da ha bruker uttrykket om seg selv. Jeg tror det er konklusjonen hans etter å ha levd et langt liv med Jesus. Johannesevangeliet ble skrevet omtrent 60 år etter hendelsene på påskedagen. Da han altså hadde levd med Jesus i 60 år, var det dette han fremdeles gledet seg over, ble fascinert av, og hadde som sin identitet i: «Jesus var glad i han». Jesus hadde vært glad i han hele tiden. Sagt med andre ord: «Til deg som lurer på om Jesus er verdt å satse på og stole på, her er mitt vitnesbyrd»
Mot slutten av Johannes’ liv at han fikk en disippel som het Polykarp. Det står ikke i Bibelen, men det lærer vi i tidlig kirkehistorie. Polykarp ble selv tilsynsmann og kirkeleder, men mest kjent er han kanskje for å ha blitt drept for sin tro. Etter at han ble arrestert forsøkte den romerske prokonsulen flere ganger å få Polykarp til å fornekte troen, og lovde han løslatelse. Til dette svarte Polykarp: «I 86 år har jeg tjent han, og han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg.» Kanskje er Polykarps vitnesbyrd i tradisjonen etter Johannes? Et vitne som forteller at det å leve sammen med Jesus er et godt liv. Han er verdt å satse livet sitt på. Han kan gi oss trygghet, fred og stabilitet – midt i en urolig verden.
