Høsten er vemodig. Vi finner fram varmere klær, er mindre ute. Fuglene stilner, vi hører bare kråka. Trærne visner, bladene dør. Det er som om naturen avsluttes.
Men det er samtidig noe livgivende ved høsten. Fire lørdager skal vi se på hva årstiden kan fortelle om livet med Gud.
I løpet av høsten dør naturen. Eller går i dvale.
Men hva skjer når det blir vår? Bakken som så helt dø ut, begynner plutselig å spire. Jorden er ikke død likevel! Og det vi plantet i fjor, vokser seg til og med enda større i år!
Selv om høsten er vemodig, er den ei høytidstid. Den vitner om at det etter vinteren kommer en sommer, hvor jorda igjen vil gi alt det vi trenger for å leve.
Slik minner høsten oss om at for den som dør i troen på Jesus, er ikke døden endelig. Den er begynnelsen på noe langt langt større. Den døde kroppen som legges i graven, skal en dag stå opp og bli til noe bedre enn den var før. “Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram.” (Jes. 43:19)
I det gamle Israel var det tre store høytider: Påske, pinse og løvhyttefesten. Alle tre feiringene var markeringer av særskilte hendelser i historien, men de var også knyttet til innhøsting.
Løvhyttefesten blir feiret ved frukthøsten på senhøsten. Da bygger jøder enkle «hytter» av greiner og løv, til minne om at Gud førte Israelsfolket gjennom Egypt. Innvending henger man opp innhøstet mat. For å markere gjestfrihet har hyttene bare tre vegger. For her skal det spises sammen, syv dager i strekk, og ferie Guds trofasthet gjennom vandringen helt fram til det landet han hadde lovt folket.
I den kristne kirke feirer vi påske og pinse. Men ikke løvhyttefesten. For vi er ennå ikke framme i det landet Gud lovte oss. Men når vi er der, skal vi i en evig sommer feire sammen, at Gud førte oss gjennom livet og helt hjem til seg.
Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. (Joh 14:3)
Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! (Joh Åp 19:9)
Se, jeg gjør alle ting nye! (Joh. Åp 21:5)
