Pilatus gikk da inn i borgen igjen og kalte Jesus for seg, og Jesus ble stillet fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham og sa: Er du jødenes konge? Jesus svarte: sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg? Pilatus svarte: Er jeg jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til meg; hva er det du har gjort? Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden. Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Pilatus sier til ham: Hva er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham.
Joh 18:33-38
Frelseren er seg selv lik til alle tider og på alle steder. Også overfor Pilatus var han Frelseren som søker det fortapte. Da Pilatus viste seg uforstående overfor jødenes lengsel etter frelseskongen Messias, talte Jesus med ham om sannhetens rike og sannhetens røst. Det måtte Pilatus forstå. For også i det romerske hedenskap var det mange som søkte og spurte etter sannhet.
Men der mennesket for alvor begynner å spørre etter sannheten, der taler ikke Jesus lenger for døve ører. Og den som bøyer seg for sannheten vil til sist måtte bøye seg for Jesus hvis han får tale ut med ham. For Jesus er selv Sannheten, Joh. 14,6, og han sier uten videre: 'Hver den som er av sannheten, hører min røst.'
Men Pilatus var ikke av sannheten. Hans attrå sto til makten. Og i sin kamp for makten hadde han lært seg av med å spørre etter sannheten. Spørsmålet ble: Hva er nyttig og hensiktsmessig? og ikke: Hva er sannhet og rett? Derfor hadde også sannheten tapt overtaket på hans samvittighet. Og spørsmålet om sannhet var blitt en tankelek og ikke en samvittighetssak for ham. 'Hva er sannhet?' spør han kynisk. Med det glir han unna det påtrengende alvor i Jesu appell.
Forgjeves hadde Sannheten banket på hans dør. Så sto da Sannheten overfor makten med bundne hender. Men det var allikevel makten som skalv for sannheten og ikke omvendt. Det er forresten ikke så underlig. For det var nok ingen lett sak å stå slik ansikt til ansikt med ham som er Sannheten, og så gå hen og korsfeste ham etterpå.
Det kunne bare den gjøre som fra før hadde sveket sannheten og solgt seg til makten. Nå var han en slave av sin egen makt. Og makten krevde å bli beskyttet med alle midler. Derfor ropte den nå: Korsfest!
Porten til sannhetens rike lukket seg for Pilatus. Han fortsatte å trelle under maktens og løgnens tyranni til han ble knust under det.
Måtte det aldri skje med noen av oss.
