Jeg startet 2018 med å gi Ettårsbibelen et nytt forsøk. Målet er ved utgangen av året å ha fullført bokens tekstopplegg og lest meg gjennom hele Bibelen.
Januartekstene starter i Bibelens første bok. Det er lenge siden sist jeg så på 1. Mosebok i sammenheng. Merkelig lesning, ja, jeg synes det. Og engasjerende. For meg har det blitt en oppvekker på ny å møte mennene og kvinnene som skulle bli de første aktører i menneskehetens store drama.
Nå har jeg fulgt dem fra Edens hage til utvisningen, deretter utryddelsen, utvelgelsen, vandringen – og blitt tilskuer til svik på svik på svik. I Første Mosebok florerer det av løgn, drap, seksualliv på avveier, sjalusi, tårer og bitterhet. For å redde eget skinn ber Abram sin hustru, vakre Sarai, fortelle Farao at hun er hans søster, og Farao har i god tro seksuell omgang med henne. Isak benytter seg av samme feige løgn da han innbiller filisterkongen Abimelek at Rebekka står i et søskenforhold til ham.
Når det blir Jakobs tur i rampelyset, åpner han galant med å dra nytte av sin gamle fars blinde øyne og lyve rett inn i ørene, hendene og nesen på ham: «Jeg er Esau.» Den videre fortellingen avslører at heller ikke etterkommerne av disse tre høvdingene er av hel ved.
«Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet nytt under solen», bemerker Forkynneren tørt. Nei visst. Vi vet det jo. Historiebøkene er fulle av fortellinger om både ledende og helt vanlige menn og kvinner på avveier.
Posisjon, makt og begjær – trioen er en sikker vinner, vi har senest fått blottstilt dens gjennomslagskraft i vårt eget land. Det vell av historier om seksuell umoral, løgn og maktbruk som utspiller seg på samfunnsarenaene, inngår som ledd i en Første Mosebok-føljetong, så å si. Jeg tenker på dette når jeg leser reportasjer i dagsavisene – intet nytt under solen.
Og likevel, av dette skrøpelige bygningsmaterialet ville Gud bygge seg et folk. Og ved dette skrøpelige materialet ville han la seg identifisere. «Dette er mitt navn til evig tid», sier Gud til Moses,
Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. 2. Mos 15
Hvordan var det mulig? Forfatteren av Hebreerbrevet gir oss forklaringen idet han så å si smeller stempelet ned på patriarkenes cv: /I TRO/. Abraham, Isak, Jakob er Gudsfolkets bygningsmateriale fordi de trodde.
Intet nytt under solen? Nei, heldigvis. Når vi leser i Det nye testamente at englene legger Lasarus til hvile i Abrahams fang, er dette kun mulig fordi Abraham trodde et løfte som bar ham like fram til Kristi tilgivelse. Den tilgitte Abraham kunne holde den tilgitte Lasarus i fang fordi de begge trodde.
Dette Abrahamsfanget peiler jeg meg inn mot også. Og jeg leser meg trygg på at jeg skal nå dit. Ikke fordi jeg er av hel ved, det ville være ganske oppsiktsvekkende. Men når jeg en gang kommer ved veis ende, fester jeg min lit til at også mitt /I TRO/-stempel borger for engleskyss like til patriarkenes hvilested.
