Publisert

Jakob – i motgang og medgang "Patriarken Jakob", del 4


Ca leselengde:
3 min

Bibelen er jordnær. Og personene den omtaler, er uventet gjenkjennelige. De er ulike personlighetstyper, men har slektninger overalt – også i 2022. Det har også fader Jakob. La oss ta et flyfoto av livet hans: 

I ungdommen kunne han synes ufølsom. Men følelsene var ikke langt unna. Snart var han heftig forelsket. Rakel trollbandt ham. Snart var han full av angst.  Tvillingbrorens hevnlyst skremte ham. En understrøm av anger førte ham i en gåtefull nærkamp med Gud. 

Da lærte han å kjenne nåden. 

Et annet trekk ble også synlig: En fasthet. Han bare måtte ha Gud på sin side. Da han haltende gikk tvillingbroren i møte, så han bønnesvaret. Esaus ansikt lyste av vennlighet. Brorskjærligheten vellet fram mellom dem. To harde, men sårbare, brødre møttes i en oppgjørets omfavnelse (1 Mos 33:4). 

Senere gjennomlevde Jakob sorg på sorg, konflikter, fortvilelse og skuffelse. Den kjæreste sønnen hans var visst revet i hjel av et villdyr. Og de ti eldre brødrene oppførte seg ikke eksemplarisk. Tungsinnet grep ham. Og aldringen satte inn med svekket syn og førlighet. 

Men midt gjennom turbulensen visste han også å glede seg. Han kjente en spontan omsorg for yngstemann Benjamin. Han lot seg gripe av barnebarns smil. Kjente det var godt å ha Gud som hyrde. Hvilte i Guds løfter. Og han fikk mot all formodning møte igjen den sønnen han trodde var død. Det skjedde i Egypt, av alle steder. 

Jakobs psyke ligner vår. Jeg er glad Bibelen skildrer sånne mennesker. Da skjønner jeg at jeg ikke trenger å spille skuespill for Gud. Jeg kan være meg selv. Jeg er en Jakob som Gud tar seg av. …

Men nå – ved Nilens bredder – var fader Jakob blitt gammel og syk. Han hadde erfart både Guds tukt og Guds ufortjente godhet. Og Gud unte ham enda en glede. Josef hadde fått to sønner, og han tok dem med til sin syke far. Da brøt jubelen fram igjen. Slekt følger slekters gang. Jakob sier til Josef så barna hører det: «Jeg trodde ikke jeg skulle se ansiktet ditt igjen, men nå har Gud til og med latt meg se barna dine!» (1 Mos 48:11)

Med skjelvende armer omfavnet han guttene og tok dem på fanget. Dette var et av de store øyeblikkene. En høytidsstund på tampen av livet. Tenk, Josef, Rakels sønn, stordrømmeren – han levde og drømmene hans var blitt oppfylt! Og disse kjekke guttene var han bestefar til! 

Han velsignet dem mens de satt på fanget. Hebreerbrevet oppsummerer Jakobs dødsleie på denne måten: «Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilbad, bøyd over knappen på sin stav» (Heb 11:21).

De to guttene glemte ikke dette sisteinntrykket: Den varme berøringen på hodet. Den slitne stemmen. Ordene. Den utlevde kroppen bøyd over staven. Hender som skalv. Øyne som var lukket i det gamle, furete ansiktet. En munn mumlet. De visste: Bestefar ber til Den allmektige.

Lykkelig er barn med besteforeldre som ber for dem, som tar dem på fanget og høyt eller lydløst ber Gud velsigne dem.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
3 min
Ressurstype

  Andakt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent emeritus ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.
   Ressurser av Egil Sjaastad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.