Etter Jakobskampen (1 Mos 32:24-32) fikk Jakob et nytt navn. Israel. Hver gang noen tiltalte ham med navnet Israel, gikk tankene hans til den underlige nærkampen. Navnet på selve kampstedet ble Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet» (v.30).
Både navnet Israel og navnet på kampstedet var en påminnelse. Husk, Jakob: Du vant ved å bøye deg, ved å si navnet ditt og be om nåde.
I kampen hadde han forresten blitt skadet. Hoften gikk ut av ledd. Resten av livet ble det den sterkeste påminnelsen. Han haltet.
Var det ydmykende?
Sannsynligvis. Han måtte slite med noe som lignet apostelens «torn i kroppen» (2 Kor 12:9). Den vonde hofteskåla ble en daglig påminnelse: Husk, Jakob, du vant ved at Gud fikk ydmyke deg. Din seier er knyttet til Guds nåde alene.
Det hører med til Jakobshistorien at møtet med tvillingbroren ble et blidt møte. Esau tok imot sin halte bror med åpne armer. Etterpå sa Jakob til ham: «Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du imot meg» (1 Mos 33:10).
Jakobs gudsbilde ble nok korrigert av Jakobskampen. Men på tross av slåsskampen var Guds ansikt for Jakob likevel mer enn noen gang et vennlig ansikt. Gud hadde tilgitt ham, og han hadde også gitt Esaus ansikt et preg av tilgivelse.
Da var det godt å leve. Tross alt.
La oss gjøre et sprang til Jakob mange år senere. Han var blitt gammel. Lut i ryggen. Slet med dårlig syn. Haltet. Hadde smerter i hofta. Var enkemann. Hadde ingen Rakel å snakke med. Med egne hender hadde han forresten reist minnestøtten over henne (1 Mos 35:20). Men sorgen slapp aldri helt taket.
Så var det sønnene. Det gikk ord om deres brutale oppførsel (1 Mos 37:2). Jakob var dypt skuffet. Skamfull.
Det verste var det som hadde skjedd med Josef. Josef var en underlig stordrømmer. Det fikk så være. En god gutt var han. Men skrekk og gru! Jakob ser ennå for seg den sundrevne og blodige kjortelen. Gutten måtte ha blitt offer for et villdyr.
Så har tiden gått – men uten å lege alle sår. Og nå kom hungersnøden. Som seniorfar kjente Jakob på ansvaret. Barnebarna ble magre. Han sukket i frustrasjon. «Vonde har leveårene mine vært» (1 Mos 47:9).
Kjente fader Jakob til syndefallsberetningen? Kjente han Guds domsord: «Forbannet skal jorden være» (1 Mos 3:17)?
Jeg tror det. I alle fall erfarte han virkningen. Over livsvilkårene hans hvilte forbannelsen.
Kjære leser. Du er ingen Jakob. Men også du kjenner en vond skygge over livets gleder. Jakob tviholdt på sin Gud – tross alt. Han visste nemlig noe. At domsordenes Gud også er frelsesløftets Gud. Den Gud som lyste forbannelse jorden, er også han ga løftet om velsignelse. Han som påførte ham den vonde hofteskålen, hadde gitt ham et fast håp. Det ble Jakobs trøst i smertene.
