Ved påsketid 2012 publiserte A-magasinet en artikkel med følgende tittel: «Jesus døde for våre synder. Nå har kristne mistet troen på synden». Ti år har gått, men jeg husker godt jeg tenke; det mange kristne ikke ser, ser ikke-kristne.
Den gang pågikk en langvarig teologisk debatt i den evangeliske verden. Den ble kalt forsoningsdebatten, og startet i England i 2003. Læren om at Gud gav sin sønn til soning for verdens synd ble satt under kritikk. De sterkeste røstene hevdet at denne læren legitimerer overgrep på kvinner og barn. Gud tilgir, uten at synden dømmes eller straffer.
Ti år er gått siden artikkelen i A-magasinet. Nå er det igjen påske, og den åndelige utviklingen fremtvinger noen refleksjoner. Faller læren om synden, blir læren om at Jesus døde for våre synder meningsløs. Faller læren om Guds hellighet, faller også læren om at Guds Sønn Jesus Kristus gikk i døden for å frelse oss fra dommen over våre synder. Jesu kors blir en uløselig gåte, et budskap som i liten grad anerkjennes som «aktuelt», og derfor sjeldent forkynnes i sin fylde. Har det kanskje alltid vært slik? La oss ta dette spørsmålet med oss i det følgende.
Lidelseshistorien
Når vi leser evangelienes beretninger om rettergangen mot Jesus kan vi, sant og si, forstå at det som skjedde var uforståelig. Jesus, han som ikke hadde gjort annet enn godt, ble behandlet som en ussel forbryter og opprører. Rettergangen er opprørende. Det eneste de fikk på ham var at han utgav seg for å være Guds Sønn. Med dette hadde han likevel gjort seg skyldig i gudsbespottelse. Det ble også det avgjørende domspremisset (Matt 26:63-66).
Jesus ble til slutt fremstilt for den romerske landshøvdingen Pilatus. Det var bare han som kunne dømme ham til døden, slik ønsket var. Pilatus konkluderte med at Jesu var ikke-skyldig. Deretter, på grunn av presset fra folkemengden, dømte han Jesus til tortur, korsfestelse og død. Gjennom hele prosessen som fulgte, ble Jesu rettferdighet, godhet og barmhjertighet åpenbart. Han åpnet ikke sin munn da soldatene, vel vitende om at han var uskyldig, pisket ham. Han gjorde ikke motstand da de strakte hendene hans ut over korsets tverrbjelke og slo nagler gjennom dem. Han var taus da de dro kroppen hans opp – og lot ham henge som et slakt mellom Himmel og jord. Blant de få ordene som kom, var en kjærlig bønn til Faderen om å tilgi dem som hadde mishandlet ham og overgitt ham til den grusomme dommen (Luk 23: 34).
Det ble en uforståelig henrettelse av en rettferdig mann – som ba for dem som mishandlet og dømte ham, og med det åpenbarte hva menneskene nektet å se, Guds kjærlighet. For – det var Gud de hadde korsfestet – Herlighetens Herre – (1 Kor 2:8).
Ingen forstod
Ikke en gang Jesu utvalgte apostler forstod det som skjedde. I deres øyne var alt tapt. De hadde fulgt Jesus, hørt ham tale om hvordan leve som en god Jesus-disippel. De hadde sett Jesu undere og tegn, og anerkjent ham som Guds Sønn og Messias. Nå skjedde det Jesus faktisk hadde forberedt dem på (Matt 16:21ff, 17:22, 20:18-19). Jesus ble overgitt til rådsherrene og til hedningene – til korsfestelse og død. Apostlene, Jesu nærmeste, var like lite i stand til å forstå dette, som mennesker anno 2022.
Jesu død er til alle tider, en uforklarlig gåte. Den skjuler en hemmelighet som bare Gud selv kan åpenbare. Han som ble dømt for å gi seg ut for å være Gud, kjenner dette mysteriet til bunns, fordi han er Gud, og selve mysteriets innhold. Han gjorde alt kjent – med sine ord, i sine gjerninger, og – fremfor alt – nettopp ved å dø på et kors. Hvordan kan det forstås?
Oppstandelsen
Tredje dagen etter sin død stod Guds Sønn Jesus Kristus opp fra sin grav. Han gikk ut i solen – lys levende. Nå var tiden inne til å åpne disiplenes øyne og hjerter, slik at de forstod. Hvordan gjorde Jesus det? Svaret finner vi i Lukas 24. kapittel. Her fortelles om to sorgfulle disipler, som gikk på veien fra Jerusalem til Emmaus (Luk 24:13ff). Den oppstandne Jesus kom og slo følge med dem, uten å gi seg til kjenne. Han spurte hvorfor de var så sorgfulle – og så fortalte de om ham de trodde på, som nå var død. Da gav Jesus dem nøkkelen til å forstå det som skjedde. Han gikk ut fra Skriftene, det vi kaller Det gamle Testamentet, og så viste han hvordan disse taler om at Messias nettopp måtte lide og dø, for så å gå inn til sin herlighet (Luk 24:25ff).
Da hørte disiplene ord fra Skriftene som de kanskje kunne utenat- og likevel ikke hadde forstått. Nå åpnet Jesus deres forstand slik at de ved disse ordene forstod meningen med Jesu død.
Dette viser oss noe vesentlig. Meningen med Jesu død var allerede åpenbart i Det gamle testamentet, før Jesus døde.
Hvordan forstå Jesu død?
Nyere kritikk av forsoningslæren er åpen på at de utelukke større deler av Det gamle testamentet, for å få på rom for sine egne tolkninger av Jesu død. De tekstene som utelukkes er nettopp de som legges til grunn for den tolkningen av Jesu død, som kirken har lært fra begynnelsen av. Enkelte av disse tekstene er ført inn i Den norske kirkes tekstrekke for langfredag. Det gjelder Salme 22:2-9, Jesaja 53:6-9, og Jesaja 53:10-12. Meningen med Jesu død må hentes av disse tekstene. Her nøyer vi oss med kort å minne om det verset som kommer rett før den første teksten, nemlig, Jesaja 53:5.
Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Jes 53:5
Hvem sies dette om? Jo – det sies nettopp om Jesus. Han som ble dømt fordi han gav seg ut for å være Gud. Sannheten er – han var og er virkelig Gud. Det var, med andre ord, Gud selv, som led korsets død i Jesus Kristus. Det skjedde ved at Guds Sønn, den andre personen i den treenige Gud, gikk inn under alt som har kommet over menneskeheten som følge av det første menneskes ulydighet. Med dette sonet han alt det du har gjort deg skyldig i overfor Gud og mennesker. Intet står igjen som du skal sone for eller gjøre opp for. Du som leser dette, innbys derfor til å ta imot frelsen som en gave, som Jesus har betalt hele prisen for.
Jesu oppstandelse
La oss avslutningsvis stanse ved den andre Jesajas teksten (Jes 53:10-12). Den inneholder en eiendommelighet som ikke alle legger merke til. På den ene side omtales Messias som en person som «uttømte sin sjel til døden» (v. 12). På den annen side omtaler den samme Messias som en person som ennå lever, og mottar noe: «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere» (v. 12).
Hvordan kan Messias først omtales som død, og deretter som en levende person som mottar gaver? Svaret er, at denne teksten ikke bare taler om Jesus død, men også om hans oppstandelse. Han tok dine synder på seg, selv om han var rettferdig. Etter sin oppstandelse, gir han deg syndenes forlatelse, og kler deg med sin rettferdighet, slik teksten i Jesajas 53:11 sier:
Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Jes 53:11
