Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn.

Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. Luk 2:1−14

Takk, Far i himmelen, at du sendte oss din Sønn – det dyrebareste du hadde, at du sendte ham inn i vår nød, at du la vår dom og død på hans skuldre, at du lot ham knuses av det som ellers måtte knuse oss. Far i himmelen, takk for at vi får tro syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Takk for at vi får tro at vi er dine barn, at det ikke bare er han som er født, men at vi er gjenfødt til å være dine barn for hans skyld. Nå ber vi om at du må åpne ditt ord for oss så vi kan høre og ha det sanne livet. Vi ber om at Jesu krybbes minne må senkes dypt i vårt hjerte.

Jesu krybbes minne? Hva betyr nå det: Jesu krybbe? I hvilken sammenheng står det at han ble lagt i en krybbe i Betlehem?

Vi kan gjøre oss mange tanker om det. Vi kan si: Betlehem betyr brødets hus. Jesus er det brød som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv, derfor blir han lagt i matfatet til dyrene, for å vise at han er mat. Og det skjer nettopp i Betlehem, i brødhuset.

Det kan være våre tanker om det – og det kan være dype tanker: I brødhuset ble du født, Jesus. Og i matfatet ble du lagt. Jeg vet nok hva det betyr; det betyr at du en dag skal legges på alteret, og at vi skal spise deg – vi, som du kaller for dine får. Vi skal spise deg i troen på Gud. Her er det rette brødhus. Her er Guds menighet. Her er det du blir født i våre hjerter i troen.

Men det står ikke noe direkte om det i Skriften, ikke så tydelig og klart som vi kan tenke det og male det og tegne det. Jeg vet bare om ett sted til det står om en krybbe i Bibelen. Det er hos Profeten Jesaja, helt i begynnelsen. Det er så å si en del av fortellingen, prologen, til profeten Jesaja. Han sier:

Hør dere himler, og lytt du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe. Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham. Jes 1:2- 4

Og så står det videre:

Hør Herrens ord, dere Sodoma-fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk! Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer? sier Herren. Jeg er mett av brennoffer av værer og av fett fra gjøkalver. Blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst til. Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd at dere skal tråkke ned mine tempelforgårder? Kom ikke mer fram med unyttige matoffer! Det er en motbydelig røkelse for meg. Nymåne og sabbat, festforsamling – jeg tåler ikke høytid og urett sammen. Deres nymåner og fester – min sjel hater dem.

De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem. Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod. Rens dere og tvett dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt. Lær å gjøre det gode, og legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, og om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere blir fortært av sverdet. For Herrens munn har talt. Jes 1:10−20

Og så husker vi fra julesangen: «Og okse der og asen stod». Hvor hadde de gamle det fra? Jo, fra disse versene hos Jesaja:

En okse kjenner sin eier og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe. Jes 1:3

Når Jesus legges i en krybbe, så legges han i den totale skjulthet. Et anstøt for jøder og en dårskap for hedninger. Vi kan ikke fatte det med vår fornuft, vi skjønner det ikke. Det er bare okser og asen som ser ham og skjønner. «Og okse der og asen stod og så den Gud og Herre god.»

Vi så ham også, men han hadde ikke utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, forsetter Jesaja i kapittel 3 om den skjulte Messias. Vi trodde at han var slått av Gud og gjort elendig, at det var Gud som hadde straffet ham for hans egne synder. Vi kunne ikke fatte og forstå dette. Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Det var ikke en slik frelser vi trengte – trodde vi. Der har vi referansen i Det gamle testamente.

Det sto okser og det sto esel i stallen. Jeg er sikker på at de sto der. Jeg er sikker på at Gud ordnet med scenen slik at den skulle være helt tydelig. Og de så og de kjente sin eiermann og sin Herres krybbe. Det er ikke sikkert at profeten skjønte hva han sa, men ordene står der, og vi kan skjønne dem med sikkerhet. Da betyr altså krybben at Herren er skjult for sitt folk. Han er usynlig. De kan ikke se ham på grunn av sin synd og sitt frafall fra Gud, de kan ikke kjenne ham som sin Messias. Derfor ligger han i krybben. Det er bare okse og esel som kan se ham.

Stallen. Krybben. Ikke rom for ham i herberget! Alt spiller sammen. Den ukjente og foraktede og forkastede er iblant oss i barnet i krybben. Og dette barnet i krybben er samtidig en fryktelig dom over det frafalne folk. De skulle jo kjenne ham, men de kunne ikke kjenne ham på grunn av sin synd – disse Sodoma-fyrster, dette Gomorra-folk – derfor er han lut lei av deres offergaver. Han forkaster deres bønner, for deres hender som de løfter mot himmelen, er fulle av blod. Og hvis de også forkaster dette barn, må de gå til grunne – og det gjorde de.

Dom

Dette barn ble til en dom over Guds folk. Bare en liten rest ble berget. Det står i vers 9, like før dette om Sodoma-fyrstene og Gomorra-folket: «Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, latt det bli tilbake en liten rest av oss, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.» Jerusalem ble slått ned og tempelet jevnet med jorden; det lå der som et rykende Sodoma og Gomorra. Men Israels rest?

Det var noen, en liten rest, som ikke var tapt. Noen dro ut i tide. Det var noen på den andre siden av Jordan eller oppe i fjellene da Jerusalem ble stormet og tempelet falt og folket ble splittet og drept.

Var det ingen som tok imot ham? Jo, noen, og vi må minne om dem. Det begynte med hyrdene, Josef og Maria, Simeon og Anna – og siden noen flere. Og det blomstret på pinsedagen da tre tusen ble lagt til menigheten.

Hvem var det som ble født og lagt i denne krybben? Det var Kristus, Herren i Davids stad. På tross av skjultheten – at han ligger i krybben som et fattigbarn så han ikke kan kjennes – skjer det selvfølgelig i Betlehem, i Davids stad, for det er jo bare der Messias, jødenes konge, kan fødes.

Så vidunderlig og underlig er Herren. Og englene i himmelen stiller opp, de er med på dette showet med trompeter og fanfarer. Men på jorden er han usynlig, her er det bare noen gjetere som får være med.

Men i virkeligheten er alt annerledes: Herren er født! Himmelen fryder seg.

Vi kunne først ikke kjenne ham. Men når han har løftet av oss vår synd og vi står renset og fri foran Gud, ser vi det: Det er altså Kongen! Det er Fredens Konge som er født.

Grunn til feiring!

Derfor feirer vi denne dagen; det er vår konges fødselsdag. Det er ikke et lite, nusselig barn som feires, det er fødselsdagen til han som sitter ved Faderens høyre hånd og har all makt i himmel og på jord. Han bærer ennå merkene etter den kampen han har kjempet for oss; ikke i krybben, men på korset, i samme slags skjulthet og kanskje enda mer foraktet, enda mer utilgjengelig for våre sanser og fornuft.

Der ser vi ham, og han har ikke noe utseende som vi kan ha vårt behag i. Der fullbyrdet han det som begynte i krybben. I total skjulthet beseiret han maktene og myndighetene og ondskapens åndehær i himmelrommet og i helvete. Og han satte oss fri!

Om vi bare kunne tro det!

Ennå betjener Kristus seg av denne skjulthet. Han vil at det skal være slik. Han vil ikke triumfere og trumfe over mennesker og imponere dem, langt mindre tvinge dem. Men han er fremdeles iblant oss som den korsfestede og oppstandne Herre Jesus Kristus. Og slik vil han være, han vil vinne våre hjerter og binde oss til seg. Vår tilslutning må være ekte.

Det skulle blitt jubel her hvis plutselig himmelen sprakk og vi fikk se alle englene som feiret Jesu fødselsdag. Det skjedde én gang, og det får være nok. Men det forkynnes for oss. Det er forkynnelsens dårskap som passer best for okser og esler.

Det står om Messias at «dine fiender skal hykle for deg». Selvfølgelig. I samme øyeblikk som Messias blottlegger sin makt, hykler de, og så vet du ikke hvem som er hvem. De skal vær så god få ta imot meg som et lite barn i stallen. Vi skal vær så god få ta imot ham som en mann som henger på korset, såret for våre synder. Du skal vær så god få lov til å ta imot meg i min fattige neste, i mine aller minste, i de som er nakne, i de som er ensomme. Jeg vil alltid så lenge verden står, skjule meg i min nestes lidelse, sier Jesus. Dere må ta imot meg på samme måten som de som levde på min egen tid.

Slik er det! Den gang var jo Jesus midt iblant oss og forkynte evangeliet med hele seg selv – og han ble forkastet og korsfestet. Akkurat slik vil han fremdeles være iblant oss, for at vi skal ha mulighet til å forkaste og korsfeste ham, til å avvise evangeliet.

Det blir ikke tydeligere enn som så, det er tydelig nok. Det skjer gang på gang når et mennesker blir overbevist. Plutselig sier mennesket: Det er jo sant! Han har jo tatt min sak, og det ble seier for meg. Han er jo sannheten! Da sier han sikker sannheten om seg selv også når han sier at han sonet alle mine synder på korset.

Da er vi like nær ham som hans samtidige var, de som også fikk tro syndenes forlatelse. Det vår være nok for deg at du får vin og brød på alteret, det er Herrens måte. Fordi han vandrer midt iblant et syndig folk som enten skal løpe lina helt ut og bli totalt avslørt og gå fortapt, eller bli stoppet opp i løpet og omvende seg til Herren.

«Kom og la oss gå i rett med hverandre», sier Herren. Han sitter ikke høyt på tronen og tordner til meg som sitter her nede: Kom og la oss gå i rette med hverandre! (Da ligger du dårlig an.) Nei, han møter meg som Kristus i Galilea og i Jerusalem – som tømmermannen fra Nasaret – og sier mildt: Kom og la oss gå i rette med hverandre.

Det blir et møte i sannhet der mennesket blir seg selv bevisst som en synder, ikke bare som en gren som flyter nedover med vannet, viljeløst, ansvarsløst. Mennesket må ta ansvar for sitt liv, stå til rette for Gud. Da står Jesus der: Jeg er ditt medmenneske. Du får være fornøyd med meg på den måten.

Det samme skjer i dag, åndelig talt, som i Jerusalem.

Den hyggelige Jesus?

Jeg tror vi er på vei mot en nasjonal katastrofe fordi vi tar dette barnet fullstendig forfengelig.

Hva feirer vi? Det er ikke Herren som er født for å gå i rette med oss for å ta opp vårt problem, ta det inn over seg og dø av det. Det er bare julenissen som lever.

Det er ikke bare julefeiringa jeg snakker om, det er hele vårt forhold til kristendommen; til Lano-barnet, den hyggelige tømmermannen, den sosialdemokratiske snekkeren. Nei, den virkelige Jesus er han som gir seg selv for våre liv slik at det kan bli syndstilgivelse for oss. Det er et forferdelig oppgjør han er kommet for å ta; han dør av det! Det er snakk om tilgivelse, og det er snakk om en fryktelig pris.

Det er snakk om omvendelse til Herren for at han skal bli din konge og Herre. En kristen vet nemlig at Kristus har betalt for meg. Han har kjøpt meg med hud og hår, jeg er hans. Og det er min eneste sjanse. Det er min fremtid og mitt evige liv. Han er min konge og min Herre! Han er Kristus, Herren i Davids stad – Messias. Jeg hyller ham som min konge.

Da har du sluttet å være demokrat. Da vet du at det er én som har sannheten, det er én som har rett til å byde, og det er én som kan gi lover som holder, som er sann og rettferdig. Det er Herren Jesus.

Hver gang du kommer på et valg mellom verdens herrer og denne Herre, må du velge denne Herre. Du kan komme i mange dilemmaer, men må si: Det er Han som eier meg, og Han vet best. Hvis landets lover og landets myndigheter og deres bud kommer i konflikt med den ordre jeg har fått av ham og den livslov som han har lagt frem for meg, må jeg følge hans livslov og hans befaling – for han har all makt i himmel og på jord.

Det er ham vi feirer

Vi hyller vår konge i barnets skikkelse fordi han er født i dag. Det er ikke sikkert at det var denne datoen, men vi må ha en dato – og det spiller ingen rolle for ham, ikke for oss heller. Men det kan være godt å minnes at vi har en konge i himmelen som ble født som et medmenneske på jorden, at han er av kjøtt og blod som oss.

Han ville ta på seg vår menneskelighet, og vi tror at han er Gud fremdeles. Han er vår bror, han som sitter i himmelen og har all makt i sine hender. Han kom i skjulthet til verden, men han legger fullstendig beslag på våre hjerter. Enhver kristen vet at før han kan følge sin Herre og Frelser, så må han dø. Dette må gjennomleves.

Den suverene

Vi er et kongelig folk. Kristendom er monarki. Det finnes ingen forsamling som kan nedstemme Jesus, ikke et bisperåd engang! Han er suveren og kan ikke overstemmes.

Dere kjenner maktfordelingsprinsippet som deler inn i den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. I dette tilfelle ligger den lovgivende og den dømmende og den utøvende makt i vår Herre Jesu Kristi hender. Han er eneveldig konge over himmel og jord.

Det er en kjempesjanse å ta, for vi kristne kan ikke plutselig lage oss en demokratisk forsamling og stemme ham ned hvis det han har befalt ikke passer oss, slik man ellers kan gjøre om man har med en tyrann å gjøre. For dette er en konge vi stoler på, som kjenner oss og har omsorg for oss.

Jeg vil minne om et annet sted hos profeten Jesaja. Det er resultatet Israel er kommet til etter at en rest har omvendt seg til Herren. De sier:

For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss. Jes 33:22

I dette verset har du maktfordelingsprinsippet: lovgiver – dommer – konge. Og i dette tilfelle er det Herren som er lovgiver og dommer og konge. Han skal frelse oss.

Han bærer navnet Jesus. Det betyr frelser, og han skal frelse sitt folk fra deres synder. Når han har gjort det – frelst oss fra våre synder så djevelen ikke lenger har noe tak på oss og Guds lov ikke lenger kan dømme oss – da er vi fri til både å leve og dø for vår Herre Kristus. Vi har ingen ting å frykte. Vi er fri! Vi som han.

Redigert preken av Børre Knudsen hentet fra boken Herrens flamme (Lunde Forlag 2014).