Oppdraget var kompromissløst: «Stå opp, gå til Ninive … rop ut imot den!» Jona skjønte hva Gud mente. Det innebar å dra de 60 milene og forkynne et domsbudskap mot byen. For nå var deres ondskap registrert i himmelen.
Jona var fra Gat-Hefer, hans far het Amittai. Kong Jeroboam, som regjerte over Nord-riket (Israelsriket) i denne tiden, erobret store landområder. Men hans navn er stort sett glemt. Underlig nok er derimot unge Jona ikke glemt. Han er hovedpersonen i en bok i GT, Jonas bok. Den handler om noe som skjedde i det 8. århundre før Kristus.
Jona likte ikke det oppdraget Gud ga ham. Han flyktet til sjøs. Hvorfor? Fordi han var uenig med Gud i vurderingen av Ninive?
Nei. Jona visste hvordan ondskap kan prege både maktens menn og miljøene de regjerer over. For ondskap rådde også i Israel. Kongen fulgte på alle måter i sporene etter selve trendsetteren, den første gudløse kong Jeroboam. Ja, han bar til og med samme navn som ham.
Men hvorfor flyktet Jona?
Noe av svaret ligger i det mange vegrer seg mot: Å konfrontere folk med Guds ord og bud.
I dag vil vi be om at Guds vitner må gå Guds ærend også når det koster. I første omgang gjorde altså ikke Jona dette. Nøkternt skildres flukten hans i Jona-boken:
«Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Jaffa og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord …» (Jona 1:3). Prisen for å gå Guds ærend ble for høy. Jona ville ikke risikere aggresjon i tilhørernes øyne.
Senere nevner han det som aller sterkest motiverte ulydigheten: At Gud faktisk ikke gjennomfører dommen likevel, hvis folk omvender seg (Jona 4:2). Det scenariet ønsket han ikke. Han hadde Ninives grusomheter i vrangstrupen. Han kunne ikke tenke seg noen mild behandling av dem – selv om de omvendte seg!
Det ser altså ut til at Jona verken ønsket å forkynne anklage og dom over gudløsheten eller trøst når grove syndere omvendte seg. Dette skjønte nok ikke sjøfolkene. De visste bare at Jona flyktet fra sin Gud, det hadde han fortalt dem (1:10).
Nå kom et forrykende uvær. De erfarne sjøfolkene skalv av redsel og ropte hver til sin Gud. Skipsføreren hentet Jona opp fra kahytten. Nå hørte han at de mumlet om loddkasting. For noen må jo ha skylden for dette uværet!
Loddet falt på Jona, og han tok straks hintet. Uværet var regissert av den Gud han flyktet fra. Nå var han innhentet. …
Hva har denne andakten lært deg om Gud?
