Her kommer en litt nærmere innføring i historien om Josef og Potifars hustru.
Josef visste godt hva som var rett. Men fru Potifar ga seg ikke. Nå var hun som besatt av den unge slaven. Prøvde seg med smiger. Hvisket beundrende ord. Lokket ham. Josef merket det nok. Dragsuget fra synden rev i ham.
Hun kler seg i purpur
og sminker sitt ansikt
og slår ut sitt bølgende hår.
Hun smykker sin kjole
med gull og med perler
og er ennå ung av år.
Et sidesprang må vel kunne tåles?
Men Josef besinnet seg. Han svarte nei. Han begrunnet sitt svar. Og holdt fast ved det. «Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud?» (1 Mos 39:9) Under den siste fristelsesseansen flyktet han. Gudgitt visdom ga ham kraft til å motstå fristelsen: «Visdommen skal fri deg fra en annen kvinne, en fremmed kvinne med glatte ord.» (Ordspr 2:16–17)
Jeg kan ikke svikte
min jordiske herre,
og slå inn på utuktens vei.
Jeg kan ikke svikte
min himmelske Herre,
og vandre i mørket – med deg.
Takk Josef, du er i sannhet et dannelsesideal. Neste gang jeg skal tale til barn og unge, må jeg visst tale om deg.
Var det nå helmørkt for Josef? Han var plassert sammen med kriminelle. Han tenkte tilbake på livet sitt. Husket det traumatiske oppholdet i brønnen. Hørte hvordan brødrene telte pengene de fikk for ham. Solgt som slave. Satt i fengsel. Brutalt lenket fast.
Var det helmørkt?
Nei. For Herren så unge Josef i dette mørkeste mørke. Midt i tragediene var Gud selv hos ham. Josef erfarte det samme som Jesu bror, Jakob, senere skrev: «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere» (Jak 4:8). Josefs nei til synden, var forankret i et ja til Jakobs Gud. Nei og ja hører sammen i troens liv. Og velsignelsen uteblir ikke.
Josefs erfaring omtales slik: «Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren. Han lot Josef ta hånd om alle fangene i fengselet og alt som skulle gjøres der. Bestyreren selv hadde ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.» (1 Mos 39:21-23)
Predikantene før i tiden talte om ‘Guds tillatelige vilje’. Gud kan tillate at grusomme ting skjer med den rettferdige. Vi skjønner ikke denne Guds tillatelige vilje. Det gjorde heller ikke Josef. Men han holdt fast ved Gud. Han visste: Gud var min far Jakobs Gud. Løftenes Gud. Han er en god Gud. Min faste borg.
Vi undres ofte over Guds underlige veier. Vi kjemper med dem i tanken. Det gjorde også de som skrev Israels Salmer og Klagesangene! Likevel holdt de fast ved Herren. De sa nei til synden og ja til Herren. I evighetens lys maktet de å stille sine hjerter til ro for Guds åsyn. Som Josef erfarte de at ‘hos Herren er utganger fra døden’! Det skal du og få erfare.
