Josef fikk to fengselskamerater. Den ene var munnskjenk, den andre baker. Begge hadde de fornærmet farao. Mer skulle det ikke til. Farao hadde makt til både å fengsle og frigi. Makt beruser.
Josef selv var blitt en slags sjefsfange. Fengselsbestyreren stolte fullt og fast på Josef. Likesom Potifar begynte han å få noen tanker om Josefs Gud. Er det ikke flott?
For medfangene ble Josef en slags sjelesørger. De åpnet seg for ham. En gang fikk Josef Guds hjelp til å tyde drømmene deres. Munnskjenkens drøm betydde utfrielse. Men bakerens betydde dødsstraff. På en måte ble begge opphøyet. «Den tredje dagen – det var faraos fødselsdag – holdt farao et festmåltid for alle tjenerne sine. Da opphøyde han overmunnskjenken og bakermesteren midt mellom tjenerne. Overmunnskjenken ga han stillingen tilbake, men bakermesteren hengte han» (1 Mos 40:20-22). En brutal bursdagsfeiring.
Dagene gikk. Munnskjenken glemte løftet til Josef. Men så hadde farao selv to drømmer. Da kom munnskjenken Josef i hu. Josef ble budsendt. Igjen avspeiles fortroligheten mellom Josef og hans Gud. Gud hjalp ham å tyde faraos drømmer. Hedningene undret seg. Josef ble Guds redskap midt iblant dem.
Dette ble starten på den store oppturen. Nå begynner Josef–historien mer og mer å ligne på Jesus–historien. Josef ble plassert ved faraos høyre hånd – liksom Jesus ved Faderens høyre hånd.
Det var hungersnød i Midtøsten. Men det fantes redning. Den ble nå regissert av – ja, hold deg fast! – Jakobs sønn, Josef. I sju år med overflod hadde han ledet en matinnsamling. Nå kom folk fra alle kanter. De ville kjøpe korn fra Josefs kornlagre.
Også Josefs brødre kom. De trodde han var død og kjente ham ikke igjen. For nå bar ikke Josef noen slavedrakt. Han trådte fram i herskerprakt. Men bak linklærne og gullkjedet banket et varmt hjerte. Hevntankene hans var borte. Strategien var klar: Å hjelpe brødrene til å erkjenne fortiden.
Det samme skjedde nå med Josefs brødre som engang hadde skjedd med deres far, Jakob. Det kom til en krise. De måtte erkjenne syndene sine.
Denne historien kan du lese om i 1 Mos 42-45. Her er strategen og sjelesørgeren Josef i aksjon. Klimaks kommer når brødrene innrømmer sin grusomme fortid.
Det er gripende å lese. Men sterkest inntrykk gjør Josefs selvavsløring: «Han brast i gråt så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det.» Og han sa til dem: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt» (1 Mos 45:2, 4). Overlegenheten legger han til side. Nå er alle de tolv brødrene på like fot.
Hvor godt når et konfliktfylt søskendrama kan ende med oppgjør og forsoning!
