Jeg har noe å fortelle dere!
Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskriving, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Luk 2:1-7
La dere merke til hvor rart det virket da jeg sa at jeg hadde noe å fortelle dere? Og så var det ikke noe annet enn at Jesus var født. Det var jo ikke noe å fortelle, det er jo noe vi vet alle sammen, ikke sant? Vi feirer jo jul og alt det her. Forresten er det veldig lenge siden det skjedde.
Men det er noe ved dette budskapet som, hvis det virkelig skal være det det er, må være helt nytt. Det nytter ikke at det er en gammel historie som vi har lært på skolen for lenge siden. Først når denne historien blir ny, er den det den skal være.
Dersom den skal gå inn i oss, må det bli slik at vi kommer i en situasjon eller på et sted der vi blir overrasket og får en opplevelse som gjør at vi går inn i historien med hele oss selv. Og det er Den Hellige Ånds gjerning. Den Hellige Ånd må ta oss ut av vår vante situasjon der vi sitter og smiler når vi hører at Jesus er født, og plante oss inn i en ny situasjon der dette blir en fantastisk virkelighet.
Er det sant?
Kan det være sant?
Er det mulig?
Hvis det er sant, så er jeg frelst!
Da først blir juleevangeliet Jule-Evangelium.
Hans navn
Hvem er det som er født? Det er Jesus. Hva vil det navnet si? Hvorfor ble han kalt Jesus?
Det var Josef som her i denne verden ga ham navnet. Nei, det var Gud som ga ham det navnet. Før Jesus ble født, kom det en engel til Josef i en drøm og sa at han skulle kalle ham Jesus, for han skulle frelse folket fra deres synder. Det er det som er hele meningen med Jesus og navnet hans: hans fødsel og han kors og død og oppstandelse. Han skal frelse sitt folk fra deres synder. Han får frelse oss fra det som kan overvelde oss så smertefullt og forferdelig når vi en gang løfter et nyfødt barn opp i armene våre, og det plutselig går opp for oss at livet er så korrupt.
Når det plutselig går opp for meg hva jeg har gjort med dette livet. Hva jeg har gjort med barnet i meg. Hva jeg har misbrukt det til. Jeg har ødelagt noe som var det mest verdifulle i denne verden, selve mitt eget liv. Det eneste livet jeg fikk å leve! Og nå er det for sent. Jeg kommer ikke ut av det. Jeg er bundet på hender og føtter.
Da kommer det lille barnet til oss. Hvis vi forstår evangeliet rett, sier dette barnet til oss: Jeg vil være din løser. Jeg vil være din vei ut av uføret. Jeg vil være den sannhet som frigjør deg når du har villet deg fullstendig inn i løgnen. Jeg er veien, sannheten og livet.
Det lille barnet sier det med full kraft. Det sier det slik som for så vidt et hvilket som helst barn kan si deg sannheten, men på en annerledes og tilbørlig måte. For dette barnet er kommet fra Gud og er unnfanget og født uten synd.
Det er som det ekte mennesket han er kommet til oss. Det er som om Adam skulle være nyskapt mellom oss. Han er mer enn et menneske, han er Gud – Guds sønn fra evighet av. Men som menneske er han her helt og fullt, menneske av kjøtt og blod som en av oss. Samtidig er han det radikale underet. Han er ikke bare selvrettferdig – slik som meg. Han er virkelig rettferdig.
Han er det som kommer som et lys inn i denne verden. Når Jesus blir unnfanget og født, er det like radikalt som da Gud ropte sitt ord ut i det store mørket og skapte himmelen og jorden og alle ting. Det gjentas på en skjult og hemmelighetsfull måte i Betlehem.
Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1:14
Det betyr: I dette barnet ser vi mer enn vårt eget kjøtt og blod. Vi ser Gud. Vi ser herlighetsglansen fra Guds eget ansikt lyse mot oss i barnet. Gud kommer oss så nær som et lite barn vi kan løfte opp i armene, trykke til brystet. Han kommer oss så nær at han kan gi oss del i det nye livet som dette barnet har. Det er mysteriet. Derfor sier Paulus: Dersom vi er i Kristus, er vi en ny skapning.
Det mennesket som tar imot dette mysterium – barnet i krybben – som sitt eneste virkelige håp, får høre at det er født av Gud − på samme måte som dette barnet er født av Gud fra evighet av, og født inn i verden av jomfruen.
Så får vi del i denne fødselen. Vi får denne unnfangelsen. Dette er vi! Dersom dere ikke blir som barn, kommer dere aldri inn i Guds rike, sier Jesus. Og her i stallen ved krybben blir vi som barn. Det er det som skjer når vi begynner å synge julesangene. De sangene er felles for barna og de voksne – og vil alltid bli felles for barna og de voksne, fordi det er noe av erindringen om barndom i dette barnet. Vi kommer tilbake til begynnelsen.
Det er slik med dette barnet at fordi det er Gud, kan det være redningen for alle mennesker. Det er ikke slik at det bare kan være redningen for noen ganske få, dette barnet har det til felles med Gud at det kan bære byrder for alle. Det kan være alle menneskers beste venn. Det kan ta individuelt ansvar for hvert eneste lite menneske. Det er ikke snakk om noen stor kollektiv samlesekk med alle menneskenes synder. Ethvert menneske har et personlig jeg-forhold til Jesus som sin frelser.
Hver enkelt sier: Det var min synd du tok, Herre Jesus.
Og han svarer: Ja, det var din synd jeg tok.
Og han gjentar: Kom til meg!
Han har all makt i himmel og på jord. Det er han som skal komme igjen. Det er han vi tror på. Det er han vi bekjenner. Han er født i Betlehem, lagt i en krybbe – lagt i dyrenes matfat. Betlehem betyr brødhus.
Og han er livets brød som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Og dette er ikke gitt oss bare sagt med ord. Vi har brødet og vinen på alteret. Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod. Der er han. Så nær er dette barnet kommet oss. Han sier: Ta meg. Spis meg. La meg være din fullt og helt!
Det er Jule-Evangelium!
Redigert preken av Børre Knudsen hentet fra boken Herrens flamme (Lunde Forlag 2014).
