Publisert

Artikkel: Julefred i Kristus Underet at Gud ble menneske. Det føder lovsang. Evig lovsang.


Ca leselengde:
8 min

Denne artikkelen er mulig å lytte til via foross-podden:


RSS

Android

iTunes

- Eller i lyd-spiller nedenfor:


Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. Luk 2:14

Fred på jorden?

Hvis det ikke hadde vært for at det var himmelens engler som forkynte fred på jorden, kunne man synes at det var litt rart. Vi husker den britiske statsministeren Neville Chamberlains ord etter avtalen med Adolf Hitler i 1938: ”Peace for our time!” Ikke lenge etterpå raste andre verdenskrig og englenes fredshilsen kunne virke lengre bort enn noen gang før. Englene sang imidlertid av en grunn: et barn var født, en sønn var gitt.

Fred er ikke noe som vokser sakte frem på jord i takt med velferdens utvikling og teknologiens fremskritt, det virker nesten motsatt. Fred på jorden er en person, som apostelen skriver:

Han er vår fred. Ef 2:14

Men ordene er merkelige ettersom barnet knapt har løftet en finger. Fred allerede nå, kunne man kanskje spørre englene. Må han ikke først bevise noe? Må ikke freden oppleves på noen måte? Men barnet er, som profeten forkynte,

Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes 9:6

Dette er Guds ufattelige inntreden i vår verden, en ankomst som forandrer Guds vesen for alltid. Han får en kropp som han ikke kan legge av seg og blod som gir kroppen liv. Han utsetter seg for all den sårbarhet, fare og smerte som den menneskelige tilværelsen fører med seg her på jord. I Guds tanke er dette riktig tidspunkt og det eneste mulige svar på skaperverkets skjebne, for at Han skal kunne forandre den ødeleggende retningen som menneskeheten har staket ut for seg selv.

Profetene hadde talt og da Gud bekreftet ordene deres gjennom å også komme, da visste englene at profetien skulle gå i oppfyllelse til slutt.

Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Jes 9:7

Bare vent! En vakker dag skal freden bli uten ende.

Kanskje var det dette hyrdene tenkte. Hva visste vel de om barnets fremtid og ikke minst sin egen? Ikke mer enn det som Gud hadde åpenbart for dem. Men med englenes bekreftelse våget de å tro at de var i trygge hender. Den hellige, opphøyde og ikke minst virkelige Gud så de fattige, små hyrdene i deres mørke og ensomme nattevakt og de fikk høre at de ikke trengte å være redde: Messias var født! Det var gode nyheter for dem. Hadde de våget å håpe på det? Kunne de få tro at Guds Messias så på dem med glede? Freden ble gitt til mennesker som hadde «Guds velbehag», sang englene. Så hva nå?

Bryt opp!

Den samme Gud taler til oss. Ikke med mektige englekor, men han taler like sant og ekte som han gjorde til hyrdene på betlehemsmarken. Det vekkes en forhåpning, en aning og en vilje til oppbrudd også i våre hjerter. Fred på jorden. Det kunne ha vært noe her på jord der vi så ofte ser mennesker påføre hverandre smerte. Denne arme jord der vi har vanskelig for å holde fred med hverandre. Der vi bærer på en uro i sjelen, om vi legger merke til det, og der samvittigheten vår ikke lar oss få være i fred eller ha fred.

Hyrdene søkte seg ikke til Roma for å forhandle om fred på jorden. Nei, oppbruddet deres handlet om å søke seg dit englene pekte. De gikk i tro. De så neppe hele bildet, men de gikk i god tro på Guds løfter. De ville se det som Gud hadde fått la dem vite. De gikk fra å høre det glade budskap til å få se og erfare at det var sant. Kan Gud være sann? Trofast? Det får bære eller briste. Jeg søker heller freden som jeg får forkynt fra Gud enn å forsone meg med ufreden.

Gå!

Fordi de gikk, fikk hyrdene også se at det som Gud hadde sagt var sant, som det alltid er. Man kan tenke seg at mange byrder og bekymringer ble løftet av skuldrene deres, de kunne få legge dem av seg der hos Jesusbarnet. Hva trengte hyrdene nå å bekymre seg over?

Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom 8:31

Om Gud gir liv og opprettholder liv (og husk at han har sett oss her i vår nød og dødelighet) – hvorfor ikke bare overgi all bekymring der hos ham? Sauene, farene, pengene, familien, huset, barna, livet; om Gud er med oss, er alt dette i gode hender. Det store spørsmålet er ikke saueholdet eller fremtiden, men om Gud er Gud og hvorvidt han kommer med et budskap om fred til oss.

Frykt ikke, sa englene. For hyrdene var virkelig redde. Stråleglansen rundt englene var som en fryktinngytende refleks fra den himmelske tronen der de hørte hjemme sammen med den hellige og nidkjære Gud. Om det er Gud som kommer til oss, hvem kan da bestå? Hvem kan vel tørre å møte Gud om man ikke først er sikker på at man overlever? Det er et uttrykk for Guds nåde at han holder seg på avstand fordi han er hellig og ren.

Men det er et enda større uttrykk for Guds nåde at han kommer så nært til oss. Han kom så nært at de skitne hyrdene kunne få holde Ham i hendene sine, så nært at dere kalde hjerter kunne bli varmet opp av mildheten i Guds selvoppofrende kjærlighet i det lille barnet. Den lille kroppen holdt liksom tilbake Guds herlighets intensitet som et skall. Han ble eksponert for menneskers råhet og uvilje. Ja, menneskers synd og urenhet ble hverdagen hans, maten hans, livet hans. Og til slutt ble det hans død. Her på jorden ble han «gjort til synd» (2. Kor 5:21) og måtte bære konsekvensene for dét. Han kom for å være det Guds lam som tar på seg og bærer bort verdens synd.

Kom!

Frykt derfor ikke. Ikke vær redd for å komme borti ham. Han inviterer oss og vi får lov til å komme. Det er for dette han har kommet – For å la vår skyld røre ved ham og for at han skulle ta den bort fra oss. Han tar vår smerte og våre sår. Vi legger det på Jesus hvor tungt det enn er. Ja, hele herredømmet hviler på hans skuldre (Jes 9:6).

I Jesus har vi fred på jorden, ikke bare i kroppen hans, men også i vår egen kropp når denne salige berøring får skje. For ikke bare får vi røre ved ham i hans renhet og overføre alt det som ikke kan bestå i Guds dom og nærhet. I berøringen skjer også det motsatte: han rører ved oss. Noe blir overført fra ham til oss. I den hellige stund når våre lepper berører brødet og vinen blir de berørt av Kristus selv. I Kristi legeme og blod følger det med en virkelighet som vi ikke kan beskrive med jordiske ord. Renheten hans blir vår. Rettferdigheten hans, livet hans, alt blir overdratt til oss. Det er nå en åpen dør mellom Guds hjerte og vårt hjerte, for det hører også med i julens glade budskap: Gud fikk kropp og blod for å kunne gi sin kropp og utgyte sitt blod for oss til syndenes forlatelse, liv og evig salighet.

Lev!

Det følger en fred med Jesus som englene sang om. Etter at vi har mottatt nattverden får vi høre ”Gå i Herrens fred”. Vi kan da si

Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Gal 2:20

og der Kristus er, er det fred på jorden og i hjertet. Det er ikke alltid en fred du kan føle på, for det er tross alt Guds fred som overgår all forstand (Fil 4:7). Det er den freden som kommer av å se sitt liv som berget og trygt i Guds gode hender. Du er elsket og innesluttet i den evige Guds fellesskap. Du mangler ingenting og du trenger ikke å frykte for noe.

Etter Kristi fødsel har denne arme jord sett mange kriger og mye fiendskap men Gud er med sine barn også i de mørkeste stundene. Han lar alt virke til det beste. Og vi venter. Fredsfyrsten skal komme tilbake, som han har sagt. Hva skal han ikke da ha med seg om han allerede i julenatten satte i gang englenes lovsang om fred på jorden?

Kjære Jesusbarn, nå vil også jeg bøye kne for deg her ved krybben din. Jeg vet at jeg aldri kan takke deg sånn som du fortjener. Jeg vet at jeg ikke kan gi deg noe som duger som en verdig takk for alt du har gjort for meg. Men ettersom du vil ha det onde som er i meg så gir jeg deg alt; mitt liv og mitt hjerte, min fortid og min skyld, min fremtid og min evighet. Jeg hadde aldri våget å komme til deg om ikke du hadde kommet til meg først. Men nå er du her og jeg vet at du har kommet for min del. Derfor takker og priser jeg deg, og bøyer meg for deg, kjære Jesusbarn, Fredsfyrste, du som heter Under, Rådgiver og Veldig Gud. Amen


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
8 min
Ressurstype

  Andakt

Skrifthenvisning

  Romerbrevet  8: 31

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Jakob Appell.
  Jakob Appell er prest i Immanuelförsamlingen (Missionsprovinsens menighet i Göteborg) och lærer på Församlingsfakulteten. Han har også vært bibelskolerektor og reisleder til Israel. Jakob er gift med Ingrid og de har fire barn.
   Ressurser av Jakob Appell
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.