Tidlig på 90-tallet hadde den svenske gruppen Roxette en hit som het “Listen to your heart”. I en tekst om et forhold i ferd med å gå i stykker kommer oppfordringen om å lytte til hjertet en siste gang før du sender den andre på dør.
Lytt til hjertet er et slagord som alle nikker anerkjennende til. I sommer reiste jeg med tog fra Oslo og vestover. Der ble jeg sittende med en kar fra California å snakke. Jeg har hørt og lest mye om postmoderne mennesker og deres forhold til religion, men har sjelden møtt en så utpreget postmodernist som ham. Hans religiøse lære kunne til syvende og sist oppsummeres i disse ordene “Listen to your heart”.
Og vi forstår uttrykket og alle kan vi sikkert skrive under på at det er noe sant i det. Men la meg likevel problematisere uttrykket litt. For når jeg lytter til hva som er inne i hjertet, hva hører jeg da?
Det første vi skal ta med oss er Jesu harde ord om hjertet i Matt 15:19. Her snakker han tydelig om at hjertet er et sentrum og en kilde til all mulig synd og elendighet.
For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Matt 15:19
Det er ikke akkurat en ideell rådgiver.
Når det er sagt kan vi balansere disse ordene litt. La oss også ta med oss Luk 6:45:
Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn.
Det er forskjell på folk og det er forskjell på hjerter. Og det er ikke slik at det nødvendigvis alltid er galt å lytte til hjertet.
Samtidig, når jeg skrur av all lyd og lar tankene fly, oppstår fort det jeg kaller tankestorm. Det skjer av og til når jeg ikke får sove. Tankene kommer flyvende som en mengde løpske partikler. De kolliderer med hverandre og jeg klarer ikke å fullføre noen logiske tankerekker. Felles for alle tankene er at de er bekymringer. Det er bekymringer for økonomi, ting jeg har sagt og gjort som kan ha såret, framtiden, hvordan det skal gå med jentene mine osv. Det er full storm.
Når dette skjer pleier jeg å ty til den enkle løsningen. Lyset på og inn i en bok. Jeg flykter. Det er nemlig ikke særlig godt å ligge og lytte til hjertet og dets bekymringer.
Finnes det noen bedre løsning enn å finne en bok? Bli med meg til Sal 42-43. Dette er to salmer som på sett og vis henger sammen, noe som gjør at mange tror de opprinnelig var én salme. Her møter vi en salmist som har prøvd å ligge våken og lytte til sitt hjerte. Bekymringer har han møtt nok av. Og han øser dette ut for Gud. Men så skal vi merke oss hva mer han gjør. Hør bare:
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud. Sal 42:12
Disse ordene fungerer som et refreng i salmen. Han sier dem både i vers 6 og vers 12. Og hva er det han gjør? “Hvorfor er du nedbøyd, min sjel?” Han snakker til hjertet! Salmen beskriver litt av stormen som dukker opp når man lytter til hjertet. Botemidlet for salmisten er å nevne dette for Gud, for deretter å snakke til hjertet.
Ikke lytt til hjertet, snakk til det! Da mener jeg ikke at vi skal gå rundt og fortelle hjertet vitser og alle mulige slags historier. Nei, det handler om å fortelle seg selv hva og hvem du er i Jesus. Når tankene stormer og bekymringene hoper seg opp, skal du avbryte ordflommen fra ditt hjerte og minne det på hva vi har i Jesus. Det er det salmisten gjør. Han venter på Gud og minner seg selv om at Gud er hans Gud og hans frelse. Her passer det også å si at det hebraiske ordet for frelse er “jeshua” – altså samme ordet som Jesus.
Denne artikkelen ble første gang publisert 22.juli 2017
