Denne artikkelen ble først publisert 17. mai 2020.
"Mangler du noe til 17. mai?"
Annonsen lyste mot meg da jeg skulle innom Finn.no denne uken. Nei, egentlig er det ikke så mye jeg mangler, tenkte jeg. Litt ekstra mat må vi vel ha, men i det store og hele har jeg det meste.
Jeg spør meg selv – er det mine mangler som skal ha fokuset mitt på nasjonaldagen?
Eller er det takknemligheten? Etter denne spesielle vinteren og våren er det vel kanskje heller tid for å rette oppmerksomhet og takknemlighet for alt vi har enn alt vi mangler?
La oss begynne med mai
Mens Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg April, tipper jeg at det er mange flere som ville valgt mai. I hvertfall som vårmåned og favorittmåned. Det er en innholdsrik og givende måned.
Mai er livets måned. Den oser av oppstandelse og liv etter den lange vinteren. Mai er måneden som får oss ut av husene våre. Mai er måneden der vi kan se hverandre uten vinterens omfattende påkledning (selv om akkurat dette ikke har slått til over hele landet ennå).
Mai er måneden som er fylt til randen av kraft og engasjement. Det er en måned som lett fyller oss med masse takknemlighet.
Vi er takknemlige for måneden med de store og viktige markeringsdagene
7. mai i år varslet myndighetene at vi sakte men sikkert kunne gjenåpne viktige sider av samfunnet etter to måneder med koronasmitten som en felles fiende og fryktspreder.
Dagen etter feiret vi 8. mai. For 75 år siden kunne det norske folk endelig puste fritt igjen og hilse freden og friheten velkommen. Etter 5 lange år kunne man endelig gjenåpne samfunnet og gjenerobre hverdagslivet.
Og idag kommer kronen på verket, 17. mai. Denne dagen er selve juvelen blant markeringsdagene i mai. Vi vet at dette er dagen som har gjort oss til en nasjon, gitt oss vårt selvstyre og vår grunnlov. 17. mai ligger trygt og godt som grunnsteinen i samfunnet vårt. Vi ville ikke vært de vi er eller der vi er som samfunn uten denne dagen. Vi ønsker å vise takknemlighet over freden og friheten, takknemlighet for at vi kan puste fritt. Takknemlighet for trygghet og velvære.
Vi er samtidig takknemlige for gode påminnelser
17. mai utfordrer oss til engasjement og medinnlevelse med andre mennesker. Gjennom nyheter og media minnes vi nesten daglig om at våre privilegier er sjelden kost for de fleste land i verden. Mai er frihetens måned. Ikke bare for jubileumsmarkeringer, men også for frihetsengasjement for alle som er frarøvet den friheten som vi tar som en selvfølge.
Men hvem skal vi rette takknemligheten mot?
Det er ganske mange. Vi kan ta for oss hele kongerekken fra Olav Trygvasson og til kongehuset som vanligvis hylles på slottsbalkongen 17. mai. Vi kan ta for oss Eidsvollsmennene som laget grunnloven vår. Vi kan ta for oss våre forfedre og formødre som kjempet for et velferdssamunn som på mange måter er et stort omsorgssamfunn for sine borgere.
Ja, vi kan si at landet vårt er bygget av menn og kvinner som har levd og gått foran. Vi er dem stor takk skyldige.
Men den samme Bjørnson som valgte seg april i stedenfor mai, minner oss om hovedadressaten for vår takknemlighet i det andre verset av nasjonalsangen: «Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud, landet ville Han beskytte, skjønt det mørkt så ut»
Dette er som å høre et ekko av dagens prekentekst Salme 127,1-3. Salmen gir oss et større perspektiv. Vi leser de to første versene:
Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.
Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.
Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned
og spiser brødet dere har slitt for.
Det samme gir han sine venner mens de sover. Sal 127:1-2
Herren bygger og vokter
Salmen forteller at dypest sett er det Herren som vokter og bygger by og land. Herren vil være med i byggearbeidet. Gud vil bygge sammen med oss mennesker. Gud vil virke sammen med oss. Det er ham vi må rette takken til.
Men Gud har også et større arbeid enn den synlige samfunnsbyggingen. Han bygger samtidig sitt Rike og sin kirke i verden. Det gjør han ved å kalle mennesker til omvendelse, tro og etterfølgelse. Det gjør han ved å gi sin Ånd vi våre hjerter og forme oss med Jesus som modell.
Dette er dagen for å takke byggherren og vaktmannen vår.
Det er også dagen for si at vi vil være Guds medarbeidere i hans viktige byggeprosjekt. Vi ønsker å bygge samfunn til glede og gavn for mennesker, og til ære for Gud. Samtidig ønsker vi å være med i bønn og arbeid for at Guds rike skal vinne frem over alt i verden.
Dette er dagen vi takker han som vokter oss
En by og et land må voktes. Mot hva? Mot ytre inntrengere? Mot indre fiender?
I disse dager har vi sett at landet vårt har vært under sterkere bevoktning enn noen gang. Hvis pandemien fikk herje fritt, kunne i verste fall hele samfunnet bli skadelidende.
Ja, vi trenger vern mot alle typer inntrengere – enten det er menneskelige fiender eller fiendtlig smitte som vil ødelegge eller svekke oss. Landet har grenser. Landet har voktere.
Men vi trenger også en som vokter vår sjel, våre hjerter og våre tanker så de ikke blir smittet. Derfor har vi Guds ord og Guds bud.
La det ikke byggearbeidet være forgjeves
Hvis ikke Gud får være med å bygge og vokte, så er alt vårt arbeid forgjeves. Kan vi si det om et samfunn? Vi har jo ikke teokrati men demokrati.
Hva forteller historien oss? Norge har vært kjent for et lovverk som har vært forankret i kristne og humanistiske verdier. Men vi ser at stadig nye lovfremlegg fjerner seg mer og mer fra det kristne verdigrunnlaget. På kort tid har vi sprengt noe av vårt felles verdigrunnlag gjennom ny samlivsetikk og nye ekteskapslover. I disse dager opplever vi at en ny og grenseprengende bioteknologilov kan bli innført. En lov som bryter med det kristne menneskesynet.
Mangler du noe til 17. mai?
Hvis vi i det hele tatt mangler noe til 17. mai, så må det vil være dette her: en større ærefrykt for livet som Skaperen har gitt oss, en takknemlighet for hans ord og bud som bygger og verner oss, og en åpenhet for Frelseren som har gitt sitt liv for oss.
Du finner ikke noe av dette på Finn.no, men du finner det i Bibelen.
Den takknemlige eier alt og mangler ingenting. Amen
