Jeg trodde jeg visste hva det ville si å være redd. Men det som nå foregikk foran øynene mine, brakte fram helt nye følelser i meg. Som om verden kunne gå under når som helst, bokstavelig talt. Det gikk en konstant skjelving gjennom kroppen min, helt inn til det verkende hjertet.
Folkemengden trengte seg sammen rundt oss. Maria ble dyttet inn i meg. Jeg la armen rundt de smale skuldrene hennes og kjente hvordan den eldre kvinnen hulket mot skulderen min.
Jeg løftet blikket mot det som foregikk foran meg. Tre forslåtte, blødende kropper spikret på hvert sitt kors. Det var ikke første gang romerne korsfestet forbrytere eller opprørere. Men denne gangen var alt annerledes. Den mannen som hang i midten var så langt unna en forbryter som man kunne komme.
Jeg hadde fulgt ham som disippel i lang tid, men aldri sett et snev av ondskap eller egoisme i ham. Han var min redningsmann og klippe. Uten ham hadde jeg fortsatt levd livet mitt i beksvart mørke. Om jeg i det hele tatt hadde levd. Å se ham henge hjelpeløs på et kors, rokket med alt jeg trodde på.
Fluer svermet rundt den svette pannen, og jeg så hvordan den forferdelige tornekronen skar inn i huden hans. Jeg kjente på en voldsom trang til å løpe fram og stelle sårene hans. Naglene trengte gjennom både hender og føtter. De åpne sårene på beina var fulle av sand etter at han hadde falt om under tyngden av korset han måtte bære.
Jeg tok meg i å tenke at sårene måtte renses før de ble betente. Med gru kom jeg på at Jesus ville være død før betennelsen brøt ut.
«Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Lyden av stemmen hans fikk tårene mine til å velle fram på nytt. «Selv nå er han tilgivende», hvisket jeg til Maria. «De vet virkelig ikke hva de gjør». Maria knakk sammen. Johannes tok henne i fallet og holdt henne oppe. Han stod der sterk og stødig. Men smerten i øynene avslørte ham. Det var uutholdelig å se sin beste venn lide en langsom død.
En ukjent kvinne snudde seg mot oss og sperret opp øynene. «Det må være moren hans», sa hun til venninnen sin mens hun stirret på Maria. De trakk seg unna. Det var som om sorgen hennes skremte dem.
Vi stod nå helt framme ved korset. Bare soldatene skilte oss, der de stod med steinansikt og stram kjeve.
Jeg var glad for at Johannes var her sammen med oss. Rundt meg så jeg mange kvinnelige disipler av Jesus, men jeg var usikker på hvor mennene hadde blitt av. Det var livsfarlig for dem å være her nå, jeg skjønte det. Men likevel. Jesus måtte jo føle seg forlatt av sine nærmeste?
Plutselig vender Jesus seg mot oss. De hovne øynene ser kjærlig mot moren sin. «Kvinne, se, det er din sønn!». Blikket går videre til Johannes: «Se, der er din mor!». Johannes nikker rørt mot Jesus og legger armen om Maria for å vise at han forstår ansvaret han er gitt. Jesus stønner i smerte og lukker øynene igjen.
Jeg ble stående og stirre lenge mot ansiktet hans. Skuffet innså jeg at han ikke kom til å gi noen personlig beskjed til meg. Det var både fint og selvfølgelig at han sørget for moren sin før han døde. Men hva med meg? Hvem skulle jeg nå gå til? Jeg følte jo at Jesus hadde hatt en spesiell omsorg for meg helt siden han drev demonene ut av kroppen min den gangen.
Det ante meg at alle som kjente Jesus personlig følte seg sett på en spesiell måte. Men jeg ønsket så inderlig å få noen siste ord fra ham å klamre meg fast til. En retning for hvordan jeg skulle prøve å gå videre i livet.
De fleste som hadde tatt turen til Golgata denne dagen, var der ikke for å støtte Jesus. De kom av nysgjerrighet eller skadefryd. Jesus hadde blitt en svært kjent skikkelse i Israel i løpet av tre år. Han var elsket og hatet. Når noen fikk så mye oppmerksomhet som det han hadde fått, var det ikke til å unngå at mange ble misunnelige. Spesielt yppersteprestene og de skriftlærde, som ønsket å ha monopol på moralsk overlegenhet og religiøs kontroll.
Jesus var verken overlegen eller kontrollerende, men han forandret både liv og moral hos dem han møtte. Nå stod yppersteprestene der i sine prangende kapper og selvtilfredse smil, og jeg kunne høre de spottende ordene hagle: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Soldatene kastet seg med i mobbingen: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!»
Jeg krympet meg av å høre dem snakke slik om den viktigste personen i livet mitt. Samtidig undret jeg meg over det samme: Hvorfor kunne han ikke redde seg selv? Jeg hadde sett ham gi døve hørselen tilbake og blinde synet igjen. Han hadde til og med gjort døde mennesker levende. Nå hang han der, utmattet og blødende, til spott og spe for både romere og jøder. Jeg forstod det ikke.
Mørket
Det ble etter hvert like mørkt rundt oss som inni oss. Vi stod tett sammen for å holde varmen, fast bestemt på å være der til det siste. Folkemengden hadde minket litt, men det var fortsatt mange som ville overvære «mirakelmannens» siste timer. De tre korsfestede ble stadig mer urørlige og stille. Livet ebbet ut. Så skjærer stemmen til Jesus gjennom luften: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», roper han høyt.
Fortvilelsen og volumet får mengden til å grøsse. Jeg skjelver av kulde og fortvilelse, og føler jeg kunne ropt det samme. Så nær Gud hadde vært den dagen Jesus dro meg ut av mørket og ga meg et nytt liv. Men hvis han kunne forlate Jesus, og hvis han kunne ta Jesus fra meg, hvor mye var da jeg verdt?
En mann kom snublende fram i mengden. Han dunket borti meg idet han passerte, som om han ikke la merke til at jeg var der. Stanken av urin og svette var slående, og selv i mørket kunne jeg se de vidåpne øynene og det viltre svarte håret som stod til alle kanter. Jeg tok et steg nærmere Johannes. Mannen virket gal. Han pekte mot korset med en dirrende finger. «Det er meg!», ropte han hest. «Det skulle vært meg!». Soldatene spyttet på ham og dyttet ham bort. «Ha deg vekk, Barabbas, ellers kaster vi deg tilbake der du kom fra!». Barabbas. Fangen som ble satt fri fordi Jesus tok hans plass på korset. Han måtte være den eneste som kunne være takknemlig for det som skjedde i dag. Jeg har aldri tatt mer feil i hele mitt liv, verken før eller siden.
Jesus ropte igjen: «Det er fullbrakt!». Jeg fikk frysninger på ny. Denne gangen hørtes ropet ut som et seiersrop snarere enn et smerteutbrudd. Hodet hans falt forover, og det var som om verden stod stille samtidig som bakken under oss ristet i et umiddelbart jordskjelv. Jesus var død. Den ene soldaten tok av seg hjelmen og sank ned på kne foran korset. «I sannhet, dette var Guds sønn!», utbrøt han med skjelvende stemme.
Den tredje dagen
Jeg gikk med raske skritt nedover veien, mens jeg holdt krukkene med salve godt skjult under sjalet mitt. Det var enda mørkt ute, og jeg måtte myse for å se hvor jeg skulle gå. Jeg turte ikke ha med meg lys i frykt for å bli sett. Det var to dager siden korsfestelsen. Jeg vet ikke hva som hadde vært verst; Å se Jesus lide å dø, eller å tilbringe hele sabbaten alene, i vissheten om at han var borte. Vi hadde avtalt å møtes ved graven denne morgenen, Maria, Johanna, Salome og jeg.
Vi hadde sett hvor Jesu kropp ble gravlagt. Det minste vi kunne gjøre for vår mester og venn, var å salve ham etter jødisk skikk. Liket hans skulle ikke vanskjøttes som en hvilken som helst romersk fange.
Jeg visste at jeg var tidlig ute. De andre kom ikke før det begynte å skumre. Men jeg ville ha litt tid alene der først. Tid alene med Jesus, selv om jeg med fornuften skjønte at det ikke lenger var mulig. Jeg nærmet meg graven og gikk roligere, usikker på om vaktholdet fortsatt var like strengt. Det var merkelig stille. Jeg gikk nærmere og så at steinen som lå foran gravåpningen var rullet bort. Sjokket fikk meg til å miste krukkene i bakken. Det var dette jeg hadde fryktet. Noen hadde skjendet graven hans og stjålet kroppen.
I fortvilelse begynte jeg å løpe tilbake. Da jeg rundet en sving, holdt jeg på å løpe rett på to menn som kom gående. Lettet så jeg at det var Johannes og Simon Peter. Andpusten og hikstende fikk jeg stotret fram hva som hadde skjedd: «De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham».
De trøtte og sorgtunge ansiktene deres ble på et øyeblikk forskrekket. De så på hverandre og satte avgårde samme vei som jeg var kommet, i et forrykende tempo. Jeg fulgte etter så fort jeg kunne, men klarte ikke helt å holde tritt.
Før jeg rakk å komme fram, møtte jeg dem på vei tilbake. «Han er ikke der», hvisker de til meg i forbifarten. «Hvor skal dere?», spør jeg forvirret. «Hjem», svarer de over skulderen. Så er de borte. Hjertet synker i brystet på meg. Nok en gang er jeg etterlat alene. Men denne gangen har jeg ikke Jesus å gå til. Tårene veller fram for tusende gang de siste dagene, og jeg hulker av ensomhet og sorg. Mens tårene fortsatt triller, bøyer jeg med ned og ser inn i graven. Lyset som blender meg slår meg i bakken. Det sitter to menn i skinnende hvite klær der inne. «Kvinne, hvorfor gråter du?», sier den ene. Stemmen er mild og kraftfull på samme tid. Jeg er helt i sjokk, og mumler noe om at Jesu kropp er stjålet.
Jeg hører en lyd bak meg og snur meg brått. Det står en mann der. Først blir jeg redd for at det er en av vaktene som har kommet tilbake. Men selv i skumringen kan jeg se at han ikke har uniform. Han rekker hånden ut i en fredfull hilsen. «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Stemmen høres merkelig kjent ut, men jeg klarer ikke å se ansiktstrekkene hans klart.
Det må være hagevokteren. Kanskje han har hatt sine grunner for å fjerne Jesu kropp. «Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!» Igjen skulle jeg ønske at jeg ikke var alene. Hva skulle jeg vel gjøre dersom han gjorde som jeg sa?
«Maria!» Den kjærlige stemmen går rett til hjertet mitt. Jeg kjenner ham igjen i samme øyeblikk. «Rabbuni!» Jeg faller på kne, og øynene fylles med tårer på nytt. Men av glede denne gangen. Han smiler det varme smilet jeg kjenner så godt. Han er her, han lever! «Maria, jeg har et oppdrag til deg. Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». Han ser meg inn i øynene, og jeg vet at jeg aldri kommer til å føle meg forlatt igjen.
Føttene kan ikke bære meg fort nok når jeg løper for å fortelle disiplene at Jesus lever. Han var død, men han har beseiret døden og stått opp fra graven! Det er for fantastisk til å være sant, men så er det sant! En latter bobler fram fra et sted langt inni meg. Et sted som før var mørkt, men som nå er fylt med et lys jeg ikke har sjans til å skjule. Jeg trodde Jesus ga meg et nytt liv da han reddet meg fra demonene. Det er først nå jeg skjønner hvilket liv han egentlig var kommet for å gi meg: Sitt eget. For en nyhet!
Jeg stopper opp et øyeblikk da det går opp for meg at dette ikke bare er en nyhet for disiplene. Det er en nyhet for hele verden, og for alle generasjonene som måtte komme etter det. Jeg løper videre, vel vitende om at livet mitt har blitt totalt forandret for andre gang. Av mannen med de naglemerkede hendene som står ved den tomme graven.
