Fasteperioden er de 40 siste hverdagene før 1. påskedag. Tanken bak er at vi i denne perioden på en spesiell måte skulle prøve å følge Jesus på Hans tunge vandring opp til lidelse og død.
«Se, vi går opp til Jerusalem», sa Jesus, «og Menneskesønnen skal bli overgitt ...».
Fire ganger, ved fire forskjellige anledninger tok Han sine disipler avsides og talte med dem om det som nå lå foran. Og Han sier «vi». Ikke «jeg». Det er tydelig at Jesus vil ha sine med på denne vandring. Hvorfor?
For å stå sammen med?
Kanskje kunne det være godt for Jesus å ha sine nærmeste rundt seg når Han nå skulle inn i sin tyngste tid og time. At de slo ring omkring Ham, sto skulder ved skulder, sto last og brast. De sa jo at de ville det. Ikke bare Peter, men alle tolv! Ja, at de til og med ville dø med Ham. Men Jesus visste at de i nødens stund ikke ville holde sine løfter. Han forutsa deres svik og deres flukt.
Kanskje var dette også Guds plan og visdom. Nå er det iallefall ingen som skal klatre opp på seierspallen sammen med Jesus og si at «det var bra jeg var der, for hadde ikke jeg vært der, er det ikke godt å si hvordan det ville ha gått på Golgata den dagen!»
Nei, ingen skal i evighet si noe slikt, for de sprang for å berge skinnet alle mann. Bare Han stod igjen. Denne kampen kjempet Han alene. Derfor er det ingen som skal dele æren med Ham, men Lammet er verdig til å få all takk og pris og ære.
For å få vitner
Men hvorfor ville Han da ha sine med seg til Golgata? Jo, Han ville ha øyenvitner. Noen som kunne stå frem og si at «Vi var der! Det vi forteller, er det vi har sett med våre øyne, hørt med våre ører, og følt på med våre hender». Det er en egen kraft i det selverfarte, i vitnesbyrdet.
Også i dag vil Jesus ha sine med seg til Golgata, for også i dag er det vitner Han vil ha. Disipler som med hjertets opplyste øyne har sett det Guds Lam som bærer verdens synd. Disipler som i glad tro og tillit «stend og ser på ei nagla hand», og som kan vitne om at «det skjønneste i verden som mine øyne så, er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på».
Denne verden har sine fornøyelser, sine gleder, sine verdier.
En troende tilhører et annet rike, en annen verden, en annen virkelighet. Der er det Jesus som er Herre og Frelser. Det gir en dyp glede å følge Ham:
«Jesus din søte forening å smake
lenges og trenges mitt hjerte og sinn».
(Sangboken nr 522.)
God faste!
