Fasten er tiden fram mot Jesu lidelse og død. Og vi spør: Hvem tok Jesu liv? Skriften gir iallefall fem svar på det spørsmålet:
1
De jødiske lederne tok Jesu liv.
Ganske tidlig i sin tjeneste fikk Jesus mange av de religiøse lederne imot seg. Til slutt lette de etter en mulighet til å få ryddet ham av veien.
Drapet på Jesus var derfor nøye planlagt og iscenesatt.
Peter sier det slik til jøder i Jerusalem:
… dere slo ham ihjel, idet dere naglet ham til korset. Apg 2:23
2
Den europeiske okkupasjonsmakten regnes også som ansvarlig for drapet.
En romersk embetsmann dømte Jesus til døden. Korset var romernes offisielle avrettingsmetode, ikke jødenes. Jesus sier det slik om romerne:
… og de skal håne ham og spytte på ham, hudstryke ham og slå ham ihjel. Mark 10:34
Og vi bekjenner: «…pint under Pontius Pilatus …».
3
Min urett, min synd, var den egentlige årsaken til Jesu død.
Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger … Jes 53:5
I bunn og grunn var det ikke jødenes svik. Heller ikke en karriereopptatt romerske dommer. Men det var min egoisme, min baktalelse, mitt begjær, min selvhevdelse og min ukjærlighet. Slik var Jesu lidelse og død en betaling og en soning for det gudsopprør vi alle var – og er – en del av.
4
Og hvis vi våger å gå enda litt dypere inn i dette:
Gud Fader er den utøvende makt i det som hendte med Jesus i påsken.
Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver til vår vei.
Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53:6
Hvem er det aktive subjekt? Jo, Gud Fader. Han sparte ikke sin Sønn, men gav ham for oss alle. Gud overga ham, i svikefulle hender, til en urettferdig og feig dommer, til brutale soldater.
Gav Ham i døden. Gav Ham for å vinne oss. Det gikk som Far ville.
Hvem tok Jesu liv?
5
La oss til slutt høre Hans egne ord, i Joh 10:
Ingen tar mitt liv. Jeg setter det til av meg selv. Joh 10:18
Det er noe majestetisk og mektig med Jesus. Omringet av sine fiender står han der, høyreist og rolig, snekkersønnen fra Nasaret.
Han visste hva som ventet ham i Jerusalem, likevel dro han opp dit. Han ble ikke lurt i en felle. Han måtte ikke slepes til korset med ulyst eller tvang.
Vel var bønnekampen hard den siste natta, men når han reiser seg etter tre timer i bønn, er kampen gjennomkjempet. Han så seg ikke mer tilbake. Han gikk veldig rolig sine motstandere i møte.
Veldig fri, veldig villig. Veldig frivillig.
«Ingen tar mitt liv. Jeg setter det til av meg selv.»
Og bare slik kunne Han være det fullkomne offer!
Lovet være Hans navn!
