Da jødene drepte Stefanus, drev de ham først ut av byen. Der ble steiningen gjennomført. Utenfor. (Apg 7:58)
Dette var praksis også blant romerne: henrettelsesstedene lå vanligvis utenfor bymurene.
En henrettelse førte liksom med seg noe ekkelt og urent, noe som det kanskje var like greit å ha på litt avstand. Derfor lå også Jerusalems rettersted, Hodeskallestedet, eller Golgata, litt utenfor byen.
Utenfor muren, utenfor leiren. Utenfor det sted der de skikkelige og de veletablerte bodde.
Også da Jesus ble født, ble han holdt utenfor. Utenfor herbergets vegger og trygge rom.
Og slik var det da Han døde. Utenfor det gode selskap også da.
Innenfor var de religiøse. De slaktet sine lam, vasket sine hender, og holdt sin høytid.
Men den nye pakts påskelam ville de ikke settes i forbindelse med. Ham ville de for alt i verden holde på en armlengdes avstand.
«Bort med ham», var ropet som lydde.
For korset var et anstøt. En tornekronet konge en vits og en vanære.
Og Kristus lot seg føre ut, som et lam som ikke åpnet sin munn. Han stred og led og døde, nettopp utenfor leiren.
Og de fleste som så ham, aktet ham for intet. Slått av Gud og gjort elendig.
Ser du Hans fotspor?
Også her har han etterlatt oss et eksempel, for at vi skal følge nettopp i disse fotsporene. Til dette ble vi kalt.
Til Guds folk lyder det derfor:
La oss da gå ut til Ham utenfor leiren, og bære Hans vanære. Hebr 13:13
For en disippel er ikke større enn sin Herre!
Ja, dette er nettopp kjernen i det å være læresvein, læregutt: å se noe, høre noe, og så prøve å praktisere det Mesteren nå har vist med sitt eksempel!
En disippel vil dele sin Herres kår! Han søker ikke egen gunst eller verdens ære.
Han velger – som Moses:
Heller å lide ondt sammen med Guds folk, enn å ha en kortvarig nytelse av synden.
Jeg er ikke kalt til å bære Jesu kors. Men jeg er kalt til å ta opp mitt kors, det korset Jesus legger i min vei.
Jesus var hvetekornet som måtte dø, for at nye liv kunne skapes.
Men også en læregutts etterfølgelse vil medføre at noe må legges i jord for å dø:
Bare i den grad selvlivet korsfestes og overgis til en daglig dødelse, bare i den grad kan Jesus-livet bli synlig og sunt i en troende. Det gror noe fint i slike fotspor.
Korset vil jeg aldri svike, som så salig bliver endt.
Skulle jeg en kristen være, uten Kristi kors å bære?
Jesus har dog i sitt rike den disippel aldri kjent!
Korset vil jeg aldri svike, som så salig bliver endt.
(Sangboken nr. 407)
God påske.