Noen kristne mennesker kan se tilbake til et øyeblikk hvor de tok avgjørelsen om å tilhøre Kristus. En mann tenker på den ettermiddagen når han knelte ved sengen på gutterommet og ba Jesus om å komme inn i hjertet sitt. En dame tenker på det lille ny-testamentet hun fikk fra en venninne. Noen uker senere hadde de en lang samtale over en tekopp, som endte med at de ba frelsesbønnen sammen. Det var øyeblikket hvor avgjørelsen ble tatt: Jeg vil følge Jesus!
Men alt etter noen få uker begynte et ubehagelig spørsmål å trenge seg på: Mente du det virkelig? Dessverre er det mange som riktignok kan identifisere seg med et vitnesbyrd om en tydelig omvendelse, men som likevel har mistet troen på sin frelser, og regner seg ikke lenger som kristne. Hva skjedde med dem? Mente de ikke det de sa?
Hva betyr det å mene noe?
Jeg har møtt mange kristne søsken som har vært tydelig på at det må ligge en mening bak ordene, men som sliter med å forklare hva det innebærer. Hva betyr det å mene noe? Betyr det at følelsene i hjertet må stemme med det som blir sagt? Kan jeg si at jeg er et syndig menneske, og faktisk mene det, selv om jeg føler at jeg egentlig er ganske grei?
Er det tilstrekkelig at jeg tror Gud når han sier at jeg er en synder, selv om jeg verken føler det eller klarer å innse hvor dypt synden trenger seg? Martin Luther var overbevist om det. Slik skriver han i De schmalkaldiske artikler:
"Arvesynden er en så dyp fordervelse i naturen at ingen fornuft kan fatte den, men den må tros ut fra Skriftens åpenbaring, Sal 51; Rom 5:2; 2.Mos 33; 1.Mos 3."
På den andre siden: Hva om jeg ikke føler meg frelst? Kan jeg tro på Guds tilgivelse ved Jesu blod dersom jeg ikke føler en indre fred? Skal jeg tro at Gud mener det han sier når jeg leser Den Hellige Ånds tale i skriften: «Av nåde er dere frelst ved tro!»? Hvis jeg tror at jeg er frelst, men kjenner meg like elendig som før, er jeg da like frelst?
Gud ser på hjertet, men hva sier han om hjertet?
Gud lover en fred som overgår all forstand. Så når jeg verken kjenner denne freden i mitt hjerte eller forstår den med min tanke, så burde jeg ikke bli overrasket.
«Mennesker ser det som øynene ser» sier Herren til Samuel før den unge David blir salvet til konge. Han fortsetter: «men HERREN ser på hjertet.» Hva vil han finne der? Jesus gir et svar i Markus 7, som kan overraske:
For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent. Mark 7:21-23
Hvordan kan et slikt hjerte velge Kristus? Det kan det ikke! Det er tvert om, det er Kristus som velger oss. I avskjedstalen i Joh 15 sier Jesus til disiplene:
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Joh 15:16
Selv kong David, som de ovennevnte ordene handlet om, kjente denne virkeligheten.
Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd. Sal 51:12
Han mener det
Så spørsmålet er ikke om du mente det, når du valgte Jesus Kristus som din frelser. Spørsmålet er om han mente det han gjorde når han frivillig gav sitt liv på korset, og videre om han mente det når han gav sitt liv til deg. Ja, det er faktisk det som virkelig teller, ikke at du har gitt ditt liv til ham, men at han har gitt sitt liv til deg.
