Det er nok ikke så mange som har gått glipp av protestbevegelsen som oppstod mot seksuell trakassering i oktober under samlingsbegrepet #MeToo, – "jeg også". Det er mange som kjenner seg igjen i denne overskriften og som vil fortelle om overgrep som de har blitt utsatt for.
På bare 24 timer spredte kampanjen seg på ulike sosiale medier i over 12 millioner versjoner, og til langt flere lesere. I etterkant har utallige millioner kvinner over hele jorden delt egne eller andres opplevelser. Dette fikk konsekvenser ganske snart, ikke bare for dem som deltok i kampanjen men også for de menn som ble utpekt som ugjerningsmenn.
Fasade og sannhet
Allerede tidlig i kampanjen ble det fokusert på menn i maktposisjoner og sånn ble det også i Sverige. Innledningsvis ville massemedia ikke oppgi navn på de personene som var utpekt, men når det allerede gjennom uformelle mediekanaler hadde blitt kjent, ga de etter og oppga navnene til en del av dem som hadde blitt anklaget for krenkelser. Dette er personer som på ulike måter (delvis) erkjente det de har blitt anklaget for.
Det ble da ikke bare en uoffisiell sannhet men også brakt på det rene at det fantes representanter for de mest høylytte forkjemperne for likestilling mellom kjønnene og modernisme blant de anklagede. Dette er folk som har gått ut med sterke anklager mot andre for deres kritikk av feminisme eller svinaktig oppførsel mot kvinner.
#MeToo-kampanjen viser oss tydelig hvordan syndens normløshet fører til lidelse, ikke bare for den som har blitt utsatt for urett men også for den som synder.
Hykleri eller oppgitthet
Kampanjen viser oss imidlertid også hvordan loven bare kan føre til to ting: hykleri eller oppgitthet. Hykleriet i å på den ene siden ha vært nasjonal inkvisitor for den samme synd som man i hemmelighet hengir seg til, eller på den andre siden avsløringens oppgitthet når man ser sine store brister.
Kampanjen lærer oss også hvor vanskelig det er å opprettholde den moderne seksuelle friheten og normløsheten samtidig som man krever absolutte rammer for seksualitet. Det virker åpenbart at disse elementene ikke kan forenes. Hvis vi vil opprettholde seksualitetens grenser, må det også finnes tydelige eksempler på hvordan den skal brukes.
Guds gode vilje
Atter en gang har Guds lov en viktig lærdom for oss; det sjette bud er ikke bare en straffende lov men også et dydsmønster som peker på ekteskapet som seksualitetens ramme, mål og mening. På bakgrunn av dette må kirken rette søkelyset mot seg selv. Det finnes mange eksempler på en usunn seksualitet som har varsellamper som vi ikke skal fortie, men løfte frem i lyset.
På samme måte som det kan føles bekreftende av våre fordommer at ledende feminister avsløres som gjerningsmenn, bekreftes alle fordommer om kirken når lignende ting skjer i vår midte. Her trenger vi et stort forebyggende arbeid, et erkjennende arbeid og et reparerende arbeid for at syndens sår skal helbredes.
Synden – er min synd
Til sist skal det sies at det tydeligste mønsteret i #MeToo-kampanjen er at mennesket så gjerne snakker om synden – så lenge det er noen annens synd. Dette er ikke i henhold til Guds lov, som lærer oss at vi ikke bare skal hashtagge #MeToo, men bekjenne min skyld, min skyld, min store skyld.
Det er den synden vi én dag skal stå til ansvar for, for Guds domstol. Den domstolen er ingen folkedomstol der det holder å peke på andre og rope "korsfest, korsfest!" Der må vi stå til ansvar for våre egne synder. Noen må ta ansvar for synden.
#ForYouToo
Den eneste som kan ta ansvar for oss, er Jesus. Hans kampanje er korsets forkynnelse som lærer oss #ForYouToo – også for deg har jeg båret synden og blitt naglet fast til korset for å dø for din synd og oppstå til evig liv. Hvis vi skal oppheve syndens konsekvens på alvor, er det dette budskapet som må deles fra menneske til menneske over hele vår jord.
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her.
