Ingen har noen sinne sett Gud, konstaterer apostelen Johannes to ganger. Ingen kan se Gud og leve, får Moses høre på Horeb. Jesus er kongenes Konge og herrenes Herre. Bare han er udødelig og bor i et lys som ingen kan nærme seg. Han er den som ingen menneske har sett eller kan se, skriver Paulus til Timoteus.
Vi tror altså på en Gud som er ubegripelig og som sprenger all menneskelig kapasitet til å kunne oppfatte og fornemme ham. Og på en måte er dette helt selvsagt; det er jo Han som har skapt oss, ikke vi som har skapt ham, selv om han av og til behandles av mennesker som om vi "eide" ham, når han blir redusert til et diskusjonsgrunnlag.
Han bryter seg vei til oss
Juledagen, festen til minne om Kristi fødsel og dens budskap sprenger vår begrensede evne til å kunne oppfatte og fornemme. Dette skjer ikke gjennom at vi tar oss utenfor eller gjennom vår begrensning, men ved at Gud selv bryter gjennom vår begrensning og tar seg frem til oss.
Sånn er det alltid med bevegelsesmønsteret i Guds rike. Det er aldri et spørsmål om vår reise opp til Gud, men alltid om Hans ankomst ned til oss, inn i oss og hvordan Han tar sin bolig i vårt hjerte. Det er derfor vi kan "løfte opp våre hjerter" til ham etterpå.
Det er imidlertid alltid han som tar det første steget og stiger ned til menneskene. Han gjør det i Edens hage til Adam og Eva, i Egypt til sitt folk som er i slaveri, gjennom sin Sønn i Marias liv ved unnfangelsen og i Betlehem ved fødselen, når Josef legger ham i krybben og når Josef fra Arimatea hjelper med å ta Jesus ned fra korset.
Tømmermannen Josef kunne løfte opp Marias sønn og trykke ham inntil seg, være ham nær. Rådsherren Josef kunne holde rundt Jesu døde kropp og bære Ham til den graven som burde vært vår. Dette døde legemet kan gi liv! Gud lot seg selv bli håndgripelig og mulig å omfavne, slik at han kunne hvile i Marias favn, Josefs favn, Simons favn, Annas favn og til slutt i sine venners armer når de bar ham til det som de trodde var hans siste hvilested.
Det ubegripelige
Dette er ubegripelig. Vi kan aldri begripe at Gud lar seg føde, at han stiger inn i menneskenes verden på samme måte som alle mennesker stiger inn i verden; født av en kvinne etter ni måneders svangerskap. Det er ubegripelig at han går ut av verden sånn som alle mennesker forlater denne verden; gjennom døden.
Tenk at vi kan si at det var en gang han første gang så dagens lys; han som lyset, solen og alle himmellegemer er skapt ved! Tenk at han som har sin plass ved Faderens høyre side sannsynligvis måtte lære seg å sitte hjemme på gulvet hos Maria. At han som er Ordet, lærte seg å lese hva som står skrevet i bokrullen sammen med kameratene sine i synagogen. Samtidig som han var der som barn, var han også synagogens Herre.
Ordet ble kjød. Gud ble menneske. At dette skjedde, forandret ikke Guds vesen men det endret våre forutsetninger fullt og helt. Vi som før ikke var et folk, ble et folk. Vi som før ikke fant barmhjertighet, har funnet barmhjertighet.
Gud har tatt steget fullt ut og nådd frem til oss, menneskeheten som så mange ganger har vendt ham ryggen og gått bort fra ham, men han søker den som har fart vill sånn at vi ikke trenger å gå bort fra ham når livet er slutt, men at vi får gå hjem i fred og til freden.
Verdens lys ble korsfestet
I Betlehem så Jesus dagens (eller retter sagt nattens!) lys og Maria, Josef, hyrdene på marken og de vise menn fikk se den som får natten til å lyse som dag, Jesus, verdens lys, den som mørket aldri kan overvinne. Dette er fullstendig ubegripelig! Det er derfor denne verdens fyrste ikke vet hvordan han skal hanskes med Jesus. Den onde gjør det eneste han kan gjøre; han dreper ham, korsfester herlighetens Herre.
Slik trenger det ikke å være for deg og meg, takket være den forunderlige julenatt! Jesus har blitt begripelig og håndgripelig for oss gjennom troen i dag, i julen 2017, og alle dager som fremdeles gjenstår før Hans herlige gjenkomst. Han er mulig å gripe i dåpens vann, som renner mellom fingrene til den som døper og som skyller over den som skal døpes.
Håndgripelig i dåpen og i nattverden
Selv om du var et spedbarn da du ble døpt og ikke bevisst kunne gripe vannet som rant over deg eller kunne begripe løftet som er sammen med vannet, kan du være fullt viss på at Jesus var klar over hva han gjorde med deg og at Han tok et fast grep om livet ditt da han gjorde deg til sin i dåpen.
Og tenk: en av de aller første tingene man lærer seg når man er helt liten, er å bruke hånden sin til å gripe om noens finger. Dette grepet er så fast at man nesten må lirke sin voksne finger ut for å komme løs. Er dette et bilde på troen kanskje? Den lille hånden som griper om den sterke fingeren.
Eller hva med når du åpner hånden og munnen din for å ta imot Ham som er brødet fra himmelen, Livets brød. Da kommer det ufattelige og ubegripelige like nær deg og blir like virkelig som da Josef løftet Jesusbarnet opp fra krybben, ja Han er enda nærmere; Jesus blir ett med deg! Han lar deg smake sin godhet, han gir deg en smak av Livet.
Når du lar øret ditt, øyet ditt eller fingrene dine ta til seg Ordet, får du erfare at Han ikke er langt borte fra noen av oss. Han er ikke langt borte fra deg. Ordet er nær deg, i din munn og i ditt hjerte, troens ord. Det hellige brødet på alteret hviler slik som Jesus en gang hvilte i Betlehem. Ved nattverdskalken iler jeg i lovsang til Golgata, all nådes Jerusalem. Her finner jeg krybben, her faller jeg ned i tilbedelse. Her er kilden som gir frelse. O, sakrament, som bereder oss til å se den Evige Gud på jorden.
Alt i nåde.
