Denne fasteserien gir oss et glimt av bakgrunnshistorien til og innholdet i viktige pasjonssalmer fra kirkens historie. Pasjonssalmene kretser rundt Jesu lidelseshistorie og er velegnet til å bruke i eget andaktsliv i fastetiden.
Dorothe het hun. Dorothe Engelbretsdatter fra Bergen. Hun var prestedatter og ble prestekone. Hun var i ungdomstiden tre år i København. Trolig var dette medvirkende til at hun fikk litterære interesser og utviklet sine gaver som salmedikter. Hennes 82-årige livsløp begynte i 1634, og hun var dermed samtidig med Petter Dass på Helgeland. De to delte samme interesse og evner, så de brevvekslet.
Å få utgitt salmesamlinger på 16-hundretallet var ikke noen enkel sak. Men Dorothe hadde nok nytte av sin nære kontakt med embetsstanden. Og Bergen var på denne tiden Norges viktigste by, landets øye mot Europa.
Dorothe var en alvorlig kvinne med en inderlig tro. Hennes første salmesamling, Siælens sangoffer, ble trykt i Oslo 1678. Salmene gir nok uttrykk for tidens botsfromhet. Men de har et merkbart personlig preg. Da, som 34-åring, hadde hun mistet syv av sine ni barn. Selv sa hun: «Ny sorg forårsaket nye sanger».
Hun var også meget realistisk og kunne beskrive livets slutt på dramatisk vis en likkiste:
Fire fjøler blir min prakt,
ned på dem jeg bliver lagt,
med et laken og litt mer,
eier ikke så en fjær.
Petter Dass syntes for øvrig at hun kunne være noe sørgmodig, så han prøvde å oppmuntre henne. Et av brevene sine til henne avsluttet han slik:
En liten salutass,
forresten, vil jeg sende:
Mitt navn er Petter Dass
som bor mot verdens ende.
I eldre år – som enke – opplevde hun en av Bergens store bybranner. Hun mistet hjemmet sitt og fikk hjelp av myndighetene til nyetablering.
Sjelens sangoffer
I Sjelens sangoffer finner vi er typisk pasjonssalme. Her gjennomgår hun i 34 strofer selve lidelseshistorien. Men vi merker oss overskriften: «Jesu Kristi hellige pines og døds salige bruk og tilegnelse». Hun ønsker å ha fokus på at det som skjedde var for oss, og at vi skal la det tale til hjertene våre. Lidelseshistorien blir i hennes formidling et budskap som skal tilegnes.
I de versene jeg her har valgt ut og bearbeidet språklig, er vi med på Jesu kamp i Getsemane og dveler også ved hvordan Jesus ble forrådt av Judas og tatt til fange.
Jesus i Getsemane,
svetter blodfargede dråper,
til sin Far han stille roper:
«Er det mulig, kan det skje?»
At den kalken fra ham tages,
som er skjenket i for ham
mens med dødsangsten han drages,
– bøyd mot jorden kneler han.
Ganske snart kommer årsaken til Jesu lidelse: Mine synder. Dorothe Engelbretsdatter levde i ortodoksiens tid. På den tiden sto de grunnleggende tema i Guds handling til vår frelse fast: Vårt hovedproblem er synden, og det problemet ble nå Jesu problem. På grunnlag av hans forsoningsdød får vi – vi som er skyldnere – audiens hos ham. Der får vi del i det han gjorde for oss.
Disse tårer, denne strid,
som du stred i hagen inne,
akk, du led for synder mine
i den mørke nattetid.
Herre, å, bortvis meg ikke,
gi meg nådig audiens,
la meg livets vann få drikke,
ta meg helt, mitt hjerte rens!
Så kommer soldatene. De hadde avtale med forræderen:
Jesus ble forrådt med svik,
Judaskysset det var tegnet.
Tredve sølvpenger oppregnet,
det var prisen. Gruelig!
Straks med bluss, med sverd og stenger,
trengte seg en skare frem,
De med våpen om ham henger
som han var en morder slem.
Og igjen kommer det hun kaller ‘tilegnelsen’, ‘den salige bruk’ av beretningen som fortelles:
Herre, du som kysset ble,
og av falskhet grovt angrepet,
og på alle sider knepet:
Om meg enn – ved hykleri –
noen svikere antaster,
da må hjertefred du gi meg,
ved at jeg all sorgen kaster,
hen på deg – og følger deg.
Her trer Jesus også fram som eksempel. Vi kalles til å følge ham i verden og stole på hans omsorg.
Siste verset i denne lange pasjonssalmen begynner med en takknemlig lovprisning. Deretter understreker hun samme sak: At vi må ta Jesus til eksempel, og holde ut i motgang og jammer på veien mot målet.
Lovet være deg, Guds sønn,
som for oss stille lempet,
fiendenes hær nedkjempet,
og gikk selv for oss i bønn.
Verdens jammer la oss lide
– den er kortvarig og lett –
og for Paradiset stride
til vårt siste åndedrett.
