Denne fasteserien gir oss et glimt av bakgrunnshistorien til og innholdet i viktige pasjonssalmer fra kirkens historie. Pasjonssalmene kretser rundt Jesu lidelseshistorie og er velegnet til å bruke i eget andaktsliv i fastetiden.
Konservativ teolog og salmedikter
Johan Nordahl Brun (1745–1816) ble født i Trøndelag og var tidlig en kraftig og senesterk kar. Han havnet på latinskolen i Trondheim og merket straks stor glede ved den klassiske litteraturen. I noen perioder var han student i København og la bevisst opp til å gjennomføre teologistudiet med laveste karakter: Han hadde ikke tid til omfattende studier. I København ble han nokså fort kjent som forfatter, men tendensen i hans forfatterskap var så sterkt preget av ‘norskdom’ at han ikke vant alles gehør for sine historiske dramaer.
Han ble tilbudt en stilling av kultureliten i Trondheim og fikk en viss posisjon i Det Trondheimske Vitenskapsselskap.
Men sitt litterære engasjement til tross, Johan Nordahl Brun var og ble teolog. Og som sådan var og ble han konservativ. Rasjonalismen bød ham sterkt imot. Kirkens gamle evangeliske tro skulle være fundament for forkynnelse og sjelesorg. Læren om Kristus, læren om Skriften og læren om frelsen skulle det ikke rokkes ved. Og etikken skulle være forankret i katekismens ti bud slik de ble forklart av Luther. Dette preget ham allerede i unge år, og han ble etterhvert en grundig og solid forkynner av Guds ord.
Dyktig dikter
Han skrev flere salmer. Noen av dem er perler som avspeiler nettopp forankringen i frelseshistorien. Påskesalmen hans «Jesus lever, graven brast, er unik. Professor Francis Bull skrev begeistret om denne salmen: «Kjernen i hans tro er den seirende forløseren som har overvunnet synd, død og djevel. Den betegner derfor høydepunktet i hans diktning. Her er en konsentrert kraft som ikke var sett i vår poesi siden Eddakvadenes tid, en rekke kort tilhugne setninger og en mesterlig stigning: ‘Lynet blinker, jorden bever, graven brast og Jesus lever.’»
Nå i påskeuka må vi meditere litt over disse to påskeversene av ham som senere ble biskop i Bergen:
Jesus lever, graven brast
Han stod opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast
at hans død og blod skal gjelde.
Lynet blinker, jorden bever,
graven brast, og Jesus lever!
Er det ikke eleganse? De to leddene i første linje, gjentas i motsatt rekkefølge i siste. Men det store i dette påskeverset er forkynnelsen. I form av trygge påstander får fram linjen mellom langfredag og påskedag. Påskedagens største trøst, hva er det? At Jesu korsdød har gyldighet. Påskedag sier Gud sitt «Det er fullbrakt! – som gjensvar på Jesus langfredagsord. Og han gjør det ved å hente Jesus ut av graven. Nå kan ingen synd fordømme oss. Jesu død var en soningsdød, og den gjelder i all evighet for alle som tar sin tilflukt til ham. Vi trenger ikke tvile. For denne trøsten står fast som klippen, og den bekreftes for evig ved Jesu oppstandelse påskemorgen.
Derfor blir det andre verset fullt av jubel. Seieren er allerede sikret. Døden er oppslukt til seier, slik allerede profeten Jesaja spådde. Djevelen er bundet. Vi er kjøpt fri fra det store gjeldens fengsel. Nå er himmelen over oss åpnet! Ja, vi har vunnet, fordi Jesus vant.
Jeg har vunnet, Jesus vant,
døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt,
jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet!
Brun lot seg engasjere av mange forhold i Bergen under sin tid som biskop der. Men når han sto på talerstolen og utla tekster, da var han på sitt mektigste. Han styrte Bergen fra talerstolen, ble det sagt. Og han slo igjen og igjen strek under de store frelseskjensgjerningene.
Et glimt fra Birgitte Cathrine Boyes diktning
Noen få år etter at Brun hadde skrevet sin påskesalme, skrev den litterært begavede kvinnen Birgitte Cathrine Boye i Danmark et høytidsvers som nettopp understreker kontakten mellom langfredag og påskedag. Den sterke trøsten og den åpne himmelen får hos henne følgende uttrykk:
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død,
fordømmelsenes piler brøt, og knuste mørkets våpen!
Ved Hans seier, som jeg eier, helved bever.
Han var død, men se, Han lever.
Med disse versene fra slutten av 17-hundretallet ønsker vi hverandre en meningsfull påske. Og vi leser til slutt apostelordene som utgjør noe av kilden til disse salmeversenes jublende glede:
[Han fornedret] seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.
Fil 2:8-11
