Denne fasteserien gir oss et glimt av bakgrunnshistorien til og innholdet i viktige pasjonssalmer fra kirkens historie. Pasjonssalmene kretser rundt Jesu lidelseshistorie og er velegnet til å bruke i eget andaktsliv i fastetiden.
Maria ved Jesu kors
Denne gangen skal vi se på en latinsk pasjonssalme fra 1300-tallet. Den danske presten Benjamin Sporon gjendiktet den i 1777. Opprinnelig var dette en katolsk hymne som skildret Marias lidelser da Jesus ble korsfestet. «Stabat mater, dolorosa».
Salmen bygger på lidelseshistorien, ikke minst Johannesevangeliets opplysninger om Jesu mor:
Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn». Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor». Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Joh 19:25–27
Maria står ved korset og er vitne til dramaet som utspiller seg. Jesus er korsfestet og hennes hjerte er knust av sorg. Hun kan ikke gjøre noe for å hjelpe ham. Jesus må drikke lidelsens kalk alene. De håner ham: «Andre kan han frelse, seg selv kan han ikke frelse!» Jesus er fullstendig overlatt til seg selv. Selv ikke Gud hører hans fortvilte bønn. Jesus lider og Maria sørger.
Underlig nok er selve bibelteksten sparsom på opplysninger om de følelsene Jesu mor bar på der hun sto ved korset. Men gjennom kirkehistorien har Marias rolle i påskefortellingene vært stor.
Sporons oversettelse til dansk fra latin var meget fri. Den originale Maria-hymnen ble renset for alt som ikke var i samsvar med luthersk kristendom. Fokus blir hele tiden på Sønnen som henger mellom himmel og jord. Sporon henter fram motiver som den lutherske forkynnelsen la vekt på. Naglet til et kors på jorden er fortsatt en ekte pasjonssalme, men et par strofer kunne like gjerne vært en bønnesalme.
Gjennom salmen møter vi nå en sterk sjelesorg og inspirasjon for bønnelivet vårt. Mange finner trøst i disse strofene eller bruker dem i sine daglige bønnestunder.
Gud mot Gud
Merk hvordan salmen skildrer det usynlige. Ja, det usynlige er det viktigste. Den gangen skjønte ingen fullt ut hva som skjedde. Men apostlene fikk det åpenbart for at det skulle gjennomsyre den kristne forkynnelsen:
Naglet til et kors på jorden
henger under vredens torden
himlens Herre og Guds Sønn.
Selv den evig gode Fader
ham i kvalene forlater,
hører taus hans angest-bønn.
Han som henger på korset er Herre over himmel og jord. Han er Guds sønn. Det gjør denne korsfestelsen helt forskjellig fra alle andre korsfestelser. Og enda mer underlig: Han henger der under Gud Faders vrede. Vreden skildres som et uhyggelig torevær. På en måte er det Gud mot Gud vi synger om. Guds dom rammet Sønnen.
Andre verset gir oss glimt av det Jesus selv sa: «Nå er min sjel forferdet» (Joh 12,27)! Han var rystet. Men lidelseshistorien var både forutbestemt og forutsagt. Det var også meningen med lidelsen: Han skulle drikke vredens kalk. Ved dette skjedde det som gjør at vi kan få drikke frelsens kalk. Det tenker jeg på noen ganger når jeg er til nattverd.
Å, hvor engstet og bedrøvet,
inntil døden høyt bedrøvet,
er den ømme Frelsers sjel!
Vredens fulle beger drikke
må han, skal han, ellers ikke
blir hans frelseskalk min del!
Det var for oss!
Benjamin Sporon som gjendiktet salmen, var språkforsker og amtmann. Han ble lærer for kronprins Frederik og senere utnevnt til statsråd. Han døde i Kolding på Jylland 23. mars 1796, 54 år gammel.
Sporon visste noe om Jesu død som kunne skape lys over hans egen grav. Det formulerer han så fint i dette verset:
For all verdens syndebrøde
ville verdens Frelser bløde,
tåle spott og sår og bånd.
Og til sist all livets kilde
senket hodet mens han stille
segnet og oppgav sin ånd.
I Rom 5:8 sier apostelen Paulus: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» I gjendiktingen av Stabat Mater lar Sporon dette beskrives som en guddomsstråle som kan tenne vår gjenkjærlighet:
Gode Frelser, kan jeg tåle
kraften av en guddomstråle,
å, så send den fra deg ned!
Tenn meg, at jeg må, jeg arme,
full av ånd og hellig varme,
kjenne all din kjærlighet!
I min barndomsheim holdt far alltid husandakt hver søndag morgen. I bønnen etter andakten integrerte han ofte et salmevers. Gode salmer har vært en uvurderlig hjelp i troende menneskers bønneliv. Ikke sjelden ba far dette verset fra Naglet til et kors på jorden:
Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har!
Du som leser dette, kjenner kanskje melodien til salmen. Da bør du unne deg den friheten å synge det siste verset. Det er et bønnevers, det også:
Ja, Forsoner, la meg være
ofret deg til takk og ære,
helliget ditt velbehag!
Sonet ved den død du døde,
skal jeg deg frimodig møte
på den siste store dag.
