Det var hungersnød. Jakobssønnene hadde vært i Egypt. Nå kom de tilbake med mat i hungersnøden. Men det store tema ble Josef, broren deres. Den sønnen som Jakob trodde var død.
«Det er sant. Josef lever», sa de.
Gamle Jakob kunne bare ikke tro det. Da fortalte de enda mer. Og de viste ham vognene som Josef hadde sendt med fra selveste farao. Da snudde det. «Dette er stort!» utbrøt Jakob. «Sønnen min lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør» (1 Mos 45:28).
Og nå begynte Jakobs andre store utenlandsreise. Den første sto i fluktens tegn (kap. 28). Erfaringene fra den reisen hadde lært ham noe. Noe om Gud, hans nærvær og nåde. Han, ungdomsårenes Gud, var trofast. Han hadde ikke forlatt ham. Han var fortsatt løftets Gud. I Guds fred fikk han nå dra på sin siste reise (46:2-3). Livet passerte nok i revy. Sorgtunge tanker kom. Men han visste: Guds planer er større enn mine.
Reisen ble en festreise. Brødrene «løftet sin far Jakob, kvinnene og barna opp i vognene som farao hadde sendt for å hente ham» (46:5). Så møtes far Jakob og sønnen Josef. Igjen ser vi at blod er tykkere enn vann. For da Josef fikk se ham «kastet han seg om halsen hans og gråt lenge på skulderen hans» (46:29). Tiden sto stille.
Dette er vakkert.
Jakob hadde en gang erfart hva det var å slåss med Gud. Slåsskampen var fysisk og konkret. Men den hadde dypest sett foregått på det indre plan. Gud hadde ydmyket ham. Han måtte innrømme syndene sine. Og han gikk videre som en halt mann gjennom livet.
Men dette var blitt Jakobs seier. Ja, det sier profeten. Jakob overvant Gud ved å be om nåde (Hos 12:4-5). Og nå, ved Nilens bredder, passerte livet revy. Gjennom de mange rystelser hadde han holdt fast ved sin Gud. Han visste at han sto som patriark i rekken etter farfar Abraham og far Isak. På sykeleiet sier han til Josef: «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt.» (1 Mos 48:15)
Slik også med Jakob. Tross alt. Han hadde levd for Guds ansikt når livsvilkårene var fortvilet, og han gjorde det nå når solen skinte, og de alle var trygge under sønnen Josefs ‘vinger’ her i Egypt.
Og nå ville Jakob velsigne Josef. Han sa noe som to barnebarn også hørte. Røsten var sprukken. Men ordene var erfart og ekte: «Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag» (1 Mos 48:15).
Merker vi fryden? Takken for velsignelsen?
Kanskje gjelder fryden også det store frelsesløftet? Jesus sa en gang: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag.» (Joh 8:56). Som Abraham, så Jakob. Det tror jeg. For frelsesløftet var en grunntone i hele fedrehistorien (1 Mos 12-50): «I deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12:3). Derfor jublet Abraham og Jakob. De så ‘Jesu dag’.
Hva er det viktigste med Jakob-historien og Josef-historien? Det viktigste er Ham de peker fram mot: Den nye Josef. Ham som frelsesløftet handlet om. Verdens frelser. I Ham skal alle slekter på jorden velsignes (1 Mos 28:14/Matt 28:18). Jesus kom for å oppfylle løftet, ta bort forbannelsen, bringe velsignelsen. Både til Israel og folkeslagene.
