På 680-tallet f.Kr. ble Manasse konge i Juda rike. Å lese om ham i 2. Kongebok 21 og 2. Krønikebok 33 er å få se hvordan en mørk tragedie vendes til lys, omvendelse og reformasjon. Denne hendelsen har noe å lære oss i vår tid, der kirken og folket på mange måter har
forlatt kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jeremia 2:13
I enkelte bibeloversettelser kalles dette for en ”dobbel synd” mot Gud.
Manasse var kong Hiskias sønn og etterfølger. Hvor mye den fromme Hiskia fikk oppleve av sin sønns opprør mot Gud, kan vi ikke vite. Manasse var bare 12 år da han ble konge. Det kan hende at han regjerte sammen med sin far en tid. Hiskia har sikkert opplevd noe av det som er kristne foreldres smerte; at barnet ikke følger deres tro.
Manasse gjeninnførte gudsdyrkelsen til hedenske folkeslag; Baal-dyrkelse og tilbedelse av Asjera, en babylonsk fruktbarhetsgudinne. Manasse bygde et alter til disse inne i Jerusalems tempel. Gjennom ofring av barn, tegntyding, spådomskunster, åndemaning og andre ting ”som var ondt i Herrens øyne”, vektes Guds vrede (2. Kong 21:6). Manasse forførte sitt folk inn på samme vei. I tillegg ”lot han mye uskyldig blod renne”, noe som kan bety at prester og profeter som protesterte mot ham, ble henrettet. Det var en mørk tid i Israels historie.
Historien om Manasse slutter imidlertid ikke her: da Manasse ikke ville lytte til Herrens sendebud,
fanget (de) Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babel. 2. Krøn 33:11
Manasse forstod i sin nød at denne grusfulle opplevelsen var en hilsen fra hans fars Gud. Han ”ydmyket seg dypt for sine fedres Gud” (vers 12) og ba. Denne Manasses bønn finnes i de apokryfiske skriftene og den ligner veldig på Davids syndsbekjennelse i Salme 51. Manasse fikk komme tilbake og fikk kraft til å tilbakestille mye i landet sitt. Denne merkelige reformasjonen var nok en frukt av både fromme foreldres bønn og trofaste israelitters forbønn. På denne måten ble en av de mørkeste epokene i Israels historie vendt til et forunderlig lys. Vi har fått skriftene
for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. Rom 15:4
Det er med sorg vi konstaterer at antallet barn som blir døpt synker dramatisk. Allikevel hører vi sjeldent om at de fleste døpte lever uten trosfellesskap med Ham som inngikk dåpspakten med dem. På grunn av dette risikerer de å gå glipp av den evige salighet. Mange av dem har tilsluttet seg skaren av normkritikere. Når barna kommer på skolen, lærer de at hele det fantastiske skaperverket er et resultat av mange millioner og milliarder års utvikling uten Gud. De har ingen plass i undervisningen for en Gud som har skapt alt og som opprettholder alt. De har ingen grunnlag for et sunt menneskesyn der alle er like mye verd. De får ingen verktøy for å forstå det ufødte barnets rett til liv eller til å forsvare seg i den forvirrende kjønnsdebatten. Hvor får du høre sannheten i dag? Hva skal vi gjøre?
Vi skal be! Vi har nettopp feiret Sankt Hans. På samme måte som vår himmelske Far har vendt vinteren om til sommer, kan han vende vårt mørke til lys, som på Manasses tid. Noe som så helt umulig ut i Juda land, nesten 700 år f.Kr., tok form gjennom Guds hånd og Guds folks bønner. Sankt Hans-helgen i kirkeåret handler om Døperen Johannes som ryddet vei for Jesus og trådte frem med et vekkende budskap. Herren Jesus har gitt sitt folk et veldig løfte, som er like gyldig 2000 år etter at Han sa det:
Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. Joh 14:13-14
La oss be om en ny, frimodig troskap mot alt Guds ord og om sendebud som er villige til å forkynne Guds vilje og ufattelige kjærlighet rent og klart på alle verdens språk. La oss be at Herren gjør oss rede for alt det som en vekkelse skulle innebære. La oss be for de millioner kristne som lider for sin tro. Det er også en del av beredskapen for den tiden som kan komme, når vindene blåser kaldere også her i Norden. Vi trenger også å be om åpne dører for gode samtaler mellom troens folk om hvor veien går videre. Vi gjør dette i troen på ham som gjør det umulige mulig.
