På en vegg i Rom finnes det et maleri av en ung mann som tilber den korsfestede. Men den korsfestede (Kristus) er framstilt med eselhode. Teksten under maleriet lyder: «Alexamenos tilber sin Gud». Maleriet kalles spottekrusifikset. Det fører oss inn i en situasjon tusener har opplevd i kirkens historie.
Korset var ikke noe ærens symbol. Det var samtidens forbrytergalge. Der ble han fratatt all ære. Naken hang han til spott og spe og under store lidelser. Skammens tre, sa folk. Eller ulykkestreet. På grunnteksten står det stauros.
Fra begynnelsen av var mange ‘kors’ uten tverrbjelke. Korset var nettopp bare en staur: En lang påle som munner ut i en spiss øverst. Til slike staurer ble forbrytere festet eller spiddet. På Jesu tid var en tverrbjelke i en eller annen form i bruk. Uansett: Korsfestelser framelsket den mest groteske sadisme hos bødlene. Folks følelser ble forflatet. Til slutt kunne de nyte andres lidelse.
Jesus ble korsfestet på Golgata. I skam, vanære, smerte og ydmykelse. Det var dette han regnet med da han sa: «Se vi går opp til Jerusalem». Merk at han sa «vi». Vi kalles til å dele vanæren sammen med ham. Det vil koste å følge Jesus. Noen får merke det på kroppen også i dag. Stadig opplever de tilsvarende ting som Alexamenos opplevde. I fastetiden sømmer det seg å minnes dem. Be om at de liksom Alexamenos og mange andre gjennom historien kan si: Ære være korset – mitt eneste håp.
På en annen vegg i samme hus hvor spottekrusifikset finnes, leser vi: «Alexamenos fidelis». «Alexamenos er en troende.» Ingen i hans miljø var i tvil. Hans verdiskala var justert ved korsets fot. Der ligger hemmeligheten. Takk, unge Alexamenos!
Denne andakten ble første gang publisert på foross.no i 2017.
