Jeg var i en samtale med en leder nylig. En kristen-leder. Ikke bare en kristen leder altså, men en som er leder for et større kristent miljø i Norge et sted.
Vi snakket om tilgivelse og oppgjør. Vi hadde oppdaget det samme: Ofte, overraskende ofte, snakker kristne høyt om tilgivelse i møte med mennesker som er tatt i konkrete ugjerninger. Mange kristne ser ut til å være tilgivende i møte med avslørte syndere som har gjort seg skyldig i overgrep mot andre mennesker.
I første omgang kan en jo bli nesten rørt, at mennesker gir andre en sjanse. Er det ikke det kristendom handler om?
Men i andre omgang ser en ofte noe annet: Det er så lenge siden vi så en ekte synder, at vi har glemt hva vi skal gjøre med dem! Nesten som en fet overskrift i menighetsbladet: Synder funnet! Wow, en ekte synder i blant oss! Kan det være sant? Nå må vi gjøre det der som vi skal gjøre med syndere! Hva var nå det igjen? Jo, tilgi. Glemme.
Og så går vi til offeret, og ber dem skjerpe seg. Oppmuntrer dem til å gjøre som Jesus: Snu den andre kroppen til, eller hva det nå var.
Det ser ut til at mange synes det er lettere å omgås den avslørte synderen, enn dens offer. Ofrene er så vanskelige å forholde seg til. De har så mye følelser og problemer. Kunne de ikke bare tilgi, slik som vi gjør?
Vi har glemt at vi alle er syndere – sånn på ordentlig – og vi har ingen synder selv å bekjenne. Vi er derfor heller ikke særlig nådige mot hverandre sånn til vanlig. Tvert imot. Baktale og rykter lever godt i skyggen.
Det er så godt å sitte der i skyggen, sammen med alle de andre. Og da kan vi koste på oss å tilgi en og annen ekte synder. Særlig hvis ikke det var oss han syndet mot.
Når omvendte du deg sist?
La Kristi fred råde i hjertene deres! Kol 3:15
