Og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende. 1.Mos 28:22b
Hva regnes tienden ut fra? Er det brutto, netto, lønn eller goder? Gamle fader Jakob er i hvert fall ikke i tvil når han etablerer sin faste givertjeneste. «Av alt du gir meg». I min livssituasjon ville det ha betydd inkludert barnetrygden. Jakob er ikke interessert i å holde noe unna når Gud skal tilgodeses. Han definerer, i hvert fall for seg selv, hva tienden er.
Men er vi som kristne bundet av tiende-ordningen i dag? Dette er et helt annet spørsmål. For å svare på spørsmålene om tiende kan det være nyttig først å se på de resterende 90 % av alt Gud gir oss. Er det slik at dette er vårt? Kan vi som kristne bruke disse pengene, denne rikdommen på hva vi vil, etter egne lyster og alltid med god samvittighet? Slik er det selvsagt ikke. Hele Guds skaperverk er gitt oss av ham til forvaltning. Han eier det. Vi er forvaltere. Som kristne inviteres vi til å legge livene våre, med alt vi disponerer i skaperens hender og la ham være Herre i livet. De 90 % av vår eiendom, vår rikdom, er altså Guds.
90 % av lønnsslippen min forvalter jeg på Guds vegne. Derfor bør jeg spørre: Hva vil Gud at jeg skal bruke pengene HANS på?
Så hva med de 10 %?
Spørsmålet om Bibelen binder oss til å betale 10 % skal dypest sett ikke være relevant. Derimot kan tienden i praksis være en veldig god ordning for, jeg vil tro, de aller fleste kristne. I tråd med Mal 3:10 kan dette være et greit sted å begynne for å lære å stole på at det er Gud som forsørger, ikke pengene våre. Jesus var heller ikke fremmed for tanken om tiende. Likevel er tienden unyttig om det ikke er kjærligheten til Gud som er drivkraften. (Matt 23:23)
Jesus er selv det beste eksemplet på god givertjeneste. Han ga seg selv ett hundre prosent. Hemmeligheten ved en god givertjeneste ligger i å la den være en takk til Jesus og ikke et forsøk på å kjøpe seg god samvittighet.
