Publisert

Vær hilset, du som har fått nåde! To i følge, ett esel og en himmelsk konge.


Ca leselengde:
3 min

Tekst: Katrine Masvie



To.

To i følge – og eselet. Pusten står hvit. Skrittene går tunge og trette.

Veien snor seg gjennom landskapet der eselklover glir på ujevnt underlag og glatte steiner. Luften er kald. Himmelen veldig og klar.

Den unge kvinnen på eselryggen støtter hendene i dyrenakken og skyver på seg. Men valne fingre griper hun ned i tett, stri pels. Det damper svakt fra dyrets kropp.

Hun retter ryggen, tar seg for med hånden og rister umerkelig på hodet. I tankene tumler ord som ikke vil slippe. Veldige ord som er alt for store for henne. Ord hun har måttet bøye seg for, og leve.

Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt. Luk 1:38

Var det slik hun hadde tenkt det? Maria sukker. Livet, dette store, merkelige under som ble plantet i henne, er blitt en tung bør.

Hun lar blikket gli over landskapet. Frosten ligger som en gold kappe om åsene. Ennå kaster sola blekt gylne stråler som vipper på kanten av horisonten, men snart blir det mørkt.

Og foran slynger veien seg inn i skumringen – de har ennå langt å gå. I det svake lyset skimter hun grupper av vandrere i bevegelse. Små og store mot Betlehem. Også de for å la seg innskrive.

Det var umulig slik Herren hadde tenkt det? Bar ikke ordene i seg veldige løfter?

Du har funnet nåde hos Gud,

hadde engelen sagt.

Du skal bli med barn og føde en sønn. Luk 1:30-31

Maria stryker hånden over den harde magen.

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,

og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;

det skal ikke være ende på hans kongedømme. Luk 1:32-33

Konge til evig tid.

Hadde hun forstått ham rett? Engelen? De veldige ordene har ikke sluppet henne. De har tatt bolig sammen med barnet og fylt henne – med undring.

Og nå har hun og Josef lagt ut fra hjembyen. De to. Hun og Josef – og eselet. Og den kvalmende vekten av barnet.

Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Luk 1:30

Maria hviler øynene på Josef. Han tok henne likevel hjem til seg. Du vet det jo, Josef, at barnet kom ved ordene – på forunderlig vis. Det er Herren. Du vil ikke røre ved meg, og ser på meg med age. Men uten deg klarte jeg det ikke. Vi er to om dette veldige jeg ikke selv har valgt. To om ordene jeg lever uten å forstå.

Maria trekker kappen tettere om seg. Kroppen verker etter timer på eselryggen. Hun ser av Josefs krumme rygg at han er sliten. Hva venter dem? Vil de finne rom?

Vekten av barnet trekker i henne. Magen blir stram, og hun ynker seg.

Josef som har gått med øynene festet til det ujevne underlaget, snur seg og ser spørrende på henne.

Hun rister på hodet. Videre. De må videre.

En innbitt fasthet i ungpikeansiktet får ham til å rykke i eselgrimen og legge mer kraft i skrittene. Han skimter lysene fra Betlehem nå. Over dem glitrer stjerner.

Der går de. To i følge – og eselet.

I kveldens mørke med øynene festet på lysene der framme.

De ser ikke de himmelske hærskarene. Blikkene som følger hvert skritt, hver lille bevegelse. Herligheten som vokter sin konge. Du er sliten, Maria, men denne natt er hellig. Barnet du bærer er Herren i menneskers skikkelse. Han skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. I denne stille natt, da universets øyne hviler på deg, bærer du Ordet.

Et kongelig følge tar seg fram mot Davidsbyen. Skritt for skritt.

En mann, en kvinne – og eselet.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
3 min
Ressurstype

  Andakt

Emner

  Jesu mor (Maria)

  Jul

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  1: 30-33

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Katrine Masvie.
  Katrine er gift og mor til tre. Hun er utdannet cand. philol og arbeider som redaktør i Lunde forlag. Katrine er medlem i Den lutherske kirke i Norge, Messiaskirken.
   Ressurser av Katrine Masvie
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.