Publisert

Velsignelsen i korset Onsdag 5.uke i faste


Ca leselengde:
1 min

Tekst: Lars Eritsland



Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas hustru, og Maria Magdalena. Da nå Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se det er din sønn; derpå sa han til disippelen: Se det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.
Johannes 19:25-27

"Velsignet er du blant kvinner!" sa engelen Gabriel til henne den gangen hun ble kalt til å bli Jesu mor. "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig," jublet hun selv kort tid etter.

Men det å være velsignet og salig er ikke det samme som å ha bare medgang og gode dager. Det fikk Maria ofte føle i årene som kom, og aller mest hin dag på Golgata da Jesus tok avskjed med henne. Hun hadde vel i det lengste håpet at han skulle stige triumferende ned av korset. Men nå brast iallefall alle håp, for dette var avskjedsord fra en som skulle dø. Derfor gikk disse kjærlige ordene som et sverd gjennom hennes sjel. Luk 2:35.

Og allikevel hørte også dette med til velsignelsen og saligheten, så tungt det enn var. Det fikk hun skjønne siden. Ved korset måtte Maria gi sin sønn fra seg. Men ved det samme kors fikk hun ham igjen som sin Frelser og forsoner sammen med alle de slekter som skal prise henne salig. Det var ikke bare et kors i Marias lykke, men dette korset ble hennes høyeste lykke. Velsignelsen innbefattet korset, og korset rommet velsignelsens fylde.

Så skal vi lære det av Maria, Jesu mor, at velsignelsens egentlige kjerne er Kristi kors. Gjennom dette rekker Gud oss de evige og uforgjengelige goder. Veien til korset er aldri lett, for den går gjennom det å miste alt sitt eget. Men den veien er salig, for ved korset finner vi det evige liv og den uforgjengelige lykke i ham som døde for oss.

La slokkes alle lys på jord
la stenges alle veie!
Den som har funnet korsets spor,
har evig nok i eie. 


 

Relatert