Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og landshøvdingens stridsmenn tok Jesus med seg inn i gården i borgen og samlet hele vakten omkring ham. Og de kledde ham av og kastet en purpurkappe om ham, og de flettet en krone av torner og satte på hans hode og ga ham et rør i hans høyre hånd, og de begynte å hilse ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de tok røret og slo ham i hodet og spyttet på ham og falt på kne og hyllet ham.
Joh 19:1-3; Matt 27:27-30; Mark 15:16-19
Da frankerkongen Klodvig hørte historien om Jesu lidelse, ble han harm og ropte: «Jeg skulle vært der, jeg, med mine franker!»
Det er menneskelig å vende sin harme mot romernes landshøvding og jødenes prester og fariseere. Men en slik betraktning av Jesu lidelse er i sin dypeste grunn selv fariseisk. Overfor smertens mann må vi alle gjøre bot og knurre mot våre egen synd. Vi var der nemlig egentlig alle sammen, for vår synd var der.
Det var dette katolikken Arnulf av Løven hadde sett inn i da han skrev salmen «O hoved, høyt forhånet.» Der spør han:
Hvem torde så bespytte
det edle åsyns prakt
for hvilket seg må flytte
med frykt all verdens makt?
Hvem har de bleke kinner
de øynes deilighet,
hvis like man ei finner,
så skammelig tilredt?
Og svaret er:
Min Jesus du er såret
for mine synder så.
Jeg burde have båret
den straff som på deg lå.
Se hit, her står jeg arme
fordømt til vredens ris,
deg over meg forbarme,
ditt nådeglimt meg vis.
Ja, det var mine synder som slo og såret ham. Mine onde tanker var den dypeste årsak til den forferdelige tornekronen som stakk ham. Mine onde gjerninger var det som slo ham i hodet og hudflettet hans rygg. Mitt onde hjerte var med og korsfestet ham og gjennomboret hans hellige hjerte.
Hvorfor henger han der på forbannelsens tre? Jo, fordi dine synder er der.
Jesu lidelse roper til oss: Så alvorlig er synden! Men den sier også til oss: Så grenseløs stor er Guds nåde.
