Jona forkynte et radikalt domsord. Kort og fyndig. Og responsen … ja, den ble som Jona faktisk hadde ant: Folket lyttet. Tok budskapet til seg. Kledde seg i sekk og aske. Nektet seg mat og vann. Omvendte seg fra syndene sine. Ropte til Gud om nåde – slik kongen ønsket det.
Jona hadde ønsket en skikkelig hevnens dag. Men nå angret Gud sin plan om straff. Da skjer det noe sjokkerende. Jona forsvarer sitt forsøk på flukt til Tarsis slik: «For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde.» (4:2)
Han satt i solsteken og var skuffet. Gud lot et kikajontre vokse opp. Det kastet skygge så varmen ble mindre uutholdelig. Men Gud ville lære ham en lekse. Derfor sørget han dagen etterpå for at treet visnet.
Nå havnet Jona igjen på nullpunktet, nesten verre enn da han ble kastet på sjøen. Han ønsket seg døden.
Vi skal ikke gjøre narr av Jona. Men vi skal glede oss over at Gud nettopp er nådig og barmhjertig, slik han presenterte seg allerede for Moses (2 Mos 34:6). Gjennom Jesus kommer han til hver en angrende synder. «Nåden den er rede som utsletter alt.»
Ja, dette ble en hovedsak i trosopplæringen som den frustrerte profeten skulle få der under det visnede kikajontreet. La oss nærme oss det via et lite tilbakeblikk:
Jona visste at Israels Gud var hele verdens Gud. Allerede da han delte trosbekjennelsen sin med sjøfolkene, sa han: «Jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» Gud har omsorg for alle folkegrupper. Det var derfor han flyktet! Han visste at Gud kan komme med domstrusler som han i ettertid trekker tilbake – hvis de vender om fra sin urett (4:2).
Nå hadde det skjedd. Og Jona ble deprimert. Følte han at Gud holdt ham for narr ved ikke å gjennomføre dommen? Eller var han så full av sinne over de brutale assyrerne at han ikke ville regne omvendelsen deres som reell?
Så kommer klimaks. En leksjon i barmhjertighet. En leksjon i misjonssinn. Gud sier: «Du har medynk med kikajontreet … Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!» (4:10-11)
Det hjertelaget som Gud viste her, er det samme som han viste da han ga misjonsbefalingen. Og det ligger bak når han kaller noen til å krysse grenser med evangeliet.
Skal tro om Jona bøyde av? Om han ydmyket seg og ba en bønn ala denne: «Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm»?
Det ville i tilfelle ha skapt glede i himmelen.
