Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Joh 19,17
Ikke noe sted i hele verden er så elsket som Golgata. Ikke noe sted står man på helligere grunn enn på denne høyden. Ikke noe sted på jorden er det sunget så herlig om, og aldri er sanger sunget med et hjerte så brennende varmt av takk og hengivelse som de kristne Golgata-sangene. Slik som jødene fremdeles står ved Jerusalems klagemur og gråter, samles hver eneste dag alle sanne kristne jorden rundt og lar sitt hjertes tårer renne på Golgata i bot og takk.
Vi elsker Golgata. Selve navnet klinger vakkert for oss fordi det ble vårt livs redning i vår dypeste nød.
Bli med til Golgata også i dag. Vi vil prøve å lette litt på sløret av all from og god Golgata-mystikk og se litt av hva som i virkeligheten er bak.
Golgata er ikke noe vakkert navn, og stedet ingen vakker høyde. Golgata betyr jo dødningeskalle, for høyden hadde form av et dødningehode. Selve stedet har noe uhyggelig over seg, det minner om døden, og Golgatanavnet minner om lik og skjelett. For en jøde var Golgata et urent sted. Det var ikke noe sted omkring den hellige byen som han nødigere ville gå til enn Golgata. Stedet minnet ham om Hinnoms dal som lå lenger sør og som var bannlyst, fordi de grusomme barneofringene til Molok hadde funnet sted der nede. Nå ble dalen brukt som avfallssted. Det brant alltid i søppelet her, noe som var et levende bilde for alle på den evige pine.
Golgata var forbryternes dødssted. Korset var galgen hvor den forhatte endte sine onde dager i fortjent pine.
Visstnok lå det også dødningeben der oppe fra dem som var korsfestet tidligere. Det gjorde stedet enda mer uhyggelig. Jødene trakk et lettelsens sukk hver gang de visste at en farlig forbryter var død der oppe. Så var de selv befridd fra det onde mennesket og alle hans onde gjerninger. Retterstedet ble enda mer urent og heslig.
På et slikt sted var det Guds hellige Sønn døde. Ja, nettopp på et slikt sted. Der hvor syndens følger aller mest hadde satt sitt stempel og sin uhygge, mellom to forbrytere der synden hadde fått herske mest uhindret, på et forbannet og forhatt kors — der var det vår Frelser brakte offeret som skulle sone synden.
Golgata er helvetes triumf. Her er det slangen sårer kvinnens sæd, sårer og dreper. Her er det synden når høydepunktet. Her er det hatet seirer over kjærligheten. Her er det syndere dreper den hellige.
Men Golgata er også helvetes nederlag. Da Jesus døde, var det ikke bare jorden som rystet i jordskjelv, men helvete skalv under det dødelige hugget. Visst såret slangen kvinnens sæd, men dens eget hode ble knust ved det. På Golgata når kjærligheten sitt høydepunkt og seirer over hatet — nettopp ved å gi seg hen. Her blir den hellige gjort til synd, men frukten av det er at syndere kan gjøres hellige. Visst var korset forbannelsen, men da Guds Sønn døde korsdøden, tok han forbannelsen bort fra synderen.
Han ble såret — jeg er legt!
Han ble forbannet — jeg er fri fra fordømmelsen.
Han ble gjort til synd — jeg er hellig i ham.
Han bar Golgatas smerte — jeg har Golgatas seier.
Så er ikke Golgata lenger noe urent sted, nei, det helligste stedet på jorden. Det har ikke lenger dødens uhygge, det er mitt seierssted, min kjæreste tilflukt.
All min synd blir til intet på Golgata. Mine byrder faller av der. Mine bekymringer blir grunnløse. Jeg viser anklageren til Golgata, for der vet jeg han må tie. Jeg flyr til Golgata når mitt hjerte fordømmer meg, for han som døde der, er større enn mitt hjerte, og under hans kors blir jeg alltid frikjent. Jeg tyr til Golgata når fristeren kommer, for dit tør han ikke følge meg. På Golgata legger jeg meg stille ned når jeg en dag kjenner døden nærmer seg, for her på Hodeskallestedet vet jeg at døden er beseiret. Ved hans død har jeg liv!
Møt meg da
på Golgata.
Jesus vil min sak antage,
hvem vil meg anklage?
Å, du velsignede Golgata!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
