1. Et barn er født i Betlehem,
i Betlehem.
Nå gleder seg Jerusalem.
Halleluja, halleluja!
2. En fattig jomfru satt i lønn,
hun satt i lønn
og fødte himlens kongesønn.
Halleluja, halleluja!
3. Hun la ham i et krybberom,
et krybberom.
Guds engler sang med fryd derom.
Halleluja, halleluja!
4. Men okse der og asen sto,
og asen sto
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja!
Da Gud ble liten
For et underfullt syn som møter oss i Betlehem.
Himlens kongesønn blir født, i den tid Gud selv hadde forutbestemt, og på den måten han hadde valgt (Mik. 5:1).
Han er Immanuel, Med oss er Gud (Matt 1:22-23). Det er kanskje nettopp derfor dette storslåtte skjer på et så jordnært sted. I en hverdagslig stall, uten verken vugge eller bedside-crib, bare en krybbe med høy til dyrene.
Ingen jordmødre eller leger var der, oksen og eselet med sin varme dyrelukt fikk være de første vitnene til mirakelet.
Gud er blitt menneske. Ikke bare litt menneske, men et menneske som kom gråtende og avhengig av at andre tok vare på ham. Han var våt, og hadde blod og rester av fostertalg i håret. Han ble vasket, ammet, og trengte rett som det var bleieskift.
Og han er Gud (Joh. 8:58). Gud med oss, i kropp og liv, kjød og ånd (Joh 1:14). Måten han kom på vitner om at han ikke kom for å ta oss bort fra kropp og liv, men for å gjenopprette kropp og liv til det vi var skapt for:
Et liv levd i tillitsfull avhengighet til den ene Gud og Herre god (Sal 16:11, Apg 17:28).
