Jeg elsker språk! Det er så utrolig fascinerende! Jeg elsker å høre om hvordan somali bruker tonefall for å bøye verb, om hvordan quechua kan slenge på mangfoldige suffikser som modifiserer betydningen av ett ord, og om hvordan gurune ikke skiller mellom fargene blå og svart. Jeg elsker å høre på de rare lydene når mine eritreiske kolleger snakker sammen, og jeg hører ofte på lovsang på språk jeg ikke forstår, bare fordi lydene er så vakre.
Men mitt favorittspråk har ingen lyder.
Det vakreste språket jeg vet om, er tegnspråk. Jeg kan det ikke selv, så jeg aner sånn sett ikke hvordan det egentlig er bygd opp og fungerer, men jeg synes det er estetisk vakkert å se på. Spesielt er det vakkert å se på mennesker som «synger» på tegnspråk. Da går ofte hendene litt seinere og jeg kan få med meg de ulike tegnene. Med sangteksten som støtte er det ofte mulig å «se» budskapet i hendene som synger.
På en ungdomsleir på Cuba satt jeg en gang bakerst i salen sammen med de døve deltakerne og tolken deres. Da fikk jeg med meg flere ord, og jeg fikk også venner jeg kunne lære enda flere ord av. Og det slo meg at mange av tegnene er ganske logiske. Man kan, bokstavelig talt, se hva de betyr.
På cubansk tegnspråk sier man for eksempel «å glemme» ved å bruke den ene hånda til å «dra» noe ut av hodet for så å «slippe» det ut i rommet vekk fra deg selv. Og ordet «familie» lages ved at man bruker bokstaven «F» for å gjøre tegnet for «alle».
Fascinerende, ikke sant? Og vakkert?
Men nå skal du få lære det vakreste ordet av dem alle. I alle fall det vakreste av alle de ganske få ordene jeg kan… Mest sannsynlig kommer du ikke til å komme i prat med så veldig mange døve mennesker fra Cuba i nær framtid. Så dette ordet har sånn sett ingen praktisk nytte. Men det er et ord som kan få tale til hjertet ditt.
Så: hold begge hendene framfor deg, med håndflatene ned. På samme måte som når du starter på «Macarena», men med hendene helt inntil hverandre. Så tar du den høyre hånden og fører den nedover rundt 20 cm. Der snur du hånda slik at håndflaten kommer opp, og så fører du hånda oppover igjen og stopper noen centimeter høyere enn nivået til den venstre hånda. (Jeg håper inderlig du sitter på en buss eller et annet offentlig sted når du prøver dette, det må se sånn passelig festlig ut for de rundt deg.)
Hvis du gjør det litt mykt og grasiøst, blir det vakkert å se på. Men skulle du ta den litt mer nordiske, stive stilen er budskapet fortsatt der. Noe som går ned, og noe som føres opp.
Jeg synes tegnet er vakkert å se på. Men jeg synes betydningen er enda vakrere. For du har nettopp gjort tegnet for «frelse».
Man kan holde timelange prekener om alle de dype og fantastiske aspektene ved frelsen. Men hvis man skal koke det ned til det mest fundamentale, er det ikke nettopp dette frelse er?
Jesus som kommer ned. Og Jesus som løfter opp.
Jesus, som ga avkall på sitt eget. Jesus, som fornedret seg selv. Jesus, som bøyde seg ned og løftet meg opp av fordervelsens grav.
Jesus som kommer ned. Og Jesus som løfter opp.
Og når vi er inne på det, vet du hva det mest fundamentale med Jesus er? Hva som er det viktigste av alt Jesus har sagt og gjort? Jeg tror du ser det i tegnet for Jesus på tegnspråk. Og det tegnet tror jeg er det samme på flere tegnspråk, i alle fall på både norsk og cubansk.
Tegnet for «Jesus» er å holde hendene framfor deg, med håndflatene mot hverandre med rundt 10 cm mellomrom. Så fører du høyre langfinger til midten av den venstre håndflaten, og deretter venstre langfinger til midten av høyre håndflate.
Det var tegnet for «Jesus». Naglemerkene.
Jesus, han med naglemerkene, som kommer ned. Jesus, han med naglemerkene, som løfter opp.
Hva er vel vakrere for hjertet enn det?
