Fikenblader - det Adam og Eva dekket seg med da de hadde falt i synd, og kjente på at de hadde noe å skjule for Gud. Tenk så banalt! Akkurat som at de kunne skjule noe for Han som hadde skapt dem – og det med fikenblader..
Så like vi er dem, når vi faller i synd. Så lett det har for å komme opp i oss at vi skulle dekke over vår synd. Ved å skulle gjøre opp igjen for oss med gode gjerninger. Eller ved å late som at ingenting har skjedd, prøve å glemme, og gå videre. Eller ved å forsvare vår synd – Gud kan vel ikke ha ment det slik. Andre faller jo i verre ting hele tiden… Det kan vel ikke være så farlig? Ja, kreativiteten for å dekke over vår synd, er umåtelig stor.
Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? (1.Mos.3:8-9)
Spørsmålet Gud her stiller er nok ikke bare for å vite hvor Adam og Eva har gjemt seg. Det vet Han nok vel. I spørsmålet skjønner vi at det ligger noe mer – en mulighet for Adam til å erkjenne hvor Han er i møte med Gud, hvordan Han står i forhold til Gud etter å ha gjort imot sin skaper. Slik kaller Gud på oss i dag, ja alle dager, så vi skulle få ransake oss selv og lære å kjenne vår sanne stilling. Han kommer nær innpå og spør oss helt personlig – «Hvor er du? Har du gått bort fra sannhetens vei?».
David hadde lenge prøvd å skjule sin synd. Men da profeten Natan ble sendt ut med et budskap til ham, måtte David si om Gud: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet!». Lar vi oss ransake av Gud? Når vi leser bibelen eller hører forkynnelse – lar vi det trenge så nært inn på oss at det blir avslørt hva som er bak våre «fikenblader»? Eller knytter vi dem bare enda tettere rundt oss, fordi det er for vondt å bli avslørt som de synderne vi er?
Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.(1.Mos.3:13-14)
I møtet med sin skaper, er verken Adam eller Eva særlig ydmyke. Adam skylder indirekte på både Eva og Gud for at han falt – «Kvinnen som du gav meg». Egentlig en ganske «moderne», eller kanskje «ur-moderne» unnskyldning. Eva er ikke særlig bedre, men svarer som om hun var et offer for slangens list.
Det kan være grunner for at vi faller i synd – vi kan bli lokket og villedet på så mange vis. Men til slutt er ansvaret hos oss. Vi kommer ikke unna at det er vi som har syndet.
Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. (1.Mos.3,14-19)
I det følgende får vi høre at synden har konsekvenser – helt personlig for både Adam og Eva, og for verden i det hele. Men aller først får vi høre et løfte om dom over slangen, Satan. Hans hode skal bli knust. Dette vonde, som startet med han, skal en dag ha sin ende. Denne giften, synden, og dens konsekvenser, skal ikke vare for evig. Dette får Adam og Eva vite allerede før de får vite konsekvensene av sitt fall. Dette vil Gud også at vi skal få se når vi har falt. Han vil at vi skal se at slangens hode allerede er knust, ved at Jesus har dødd for all vår synd (Heb. 2:14-15). Han vil vise oss at selv vårt fall ikke skal kunne ta oss bort fra Jesus (2.Tim.2,13).
Det gjør ikke at synden ikke får konsekvenser for våre liv og også våre neste, og ofte nok ser vi ikke nærheten av konsekvensene selv for de «minste fall». Men enda hvor stort vårt fall er, og enn hvor store konsekvensene for vår synd kan bli, så er den evige konsekvensen for vår synd allerede tatt hånd om av Jesus.
Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.
I stede for fikenblader som de kledde seg selv med, er det nå Gud selv som griper inn for dem. Vi skjønner at det nok må ha skjedd et offer, ettersom det er klær av skinn Herren lager til dem. Og, det er Han som også kler dem med disse klærne. Det hele blir et frempek mot den kledningen de som regner med Jesu død i sitt sted skal bli kledd med. I Galaterne 3,27 leser vi at som troende og døpte er vi blitt ikledd Kristus, og i Åpenbaringen står det om de som har «vasket sine kjortler og gjort dem vite fra lammets blod». Ja, våre egne «åndelige klær», som vi prøver å dekke synden med, holder ikke for Gud. Ingenting av vårt eget kan dekke den. Men, i troen på Jesus som vårt offerlam, skjuler Gud vår synd med en kledning som Han har gjort (Rom. 4:7-8 og Jes 61,10). Altså, dette som Gud gjorde med Adam og Eva, står som et forbilde for oss om hva Gud vil gjøre med oss. For når Han får vise oss at våre «fikenblad» ikke holder, der vi prøver å gjemme all vår synd, så vil Han selv kle oss klær som Han selv lager til oss. I de klærne er all vår synd skjult, og vi skal i dem stå rene for Ham i evighet (Åp.3,4 og Sal.32,1).
