Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet,
hold meg i live på din vei! (Salme 119:37)
Hva er synd?
Tomhet.
Som et fata morgana, en luftspeiling i ørkenen. Den kan se virkelig og forlokkende ut. Men går du mot den, vil du før eller senere oppleve at det er ingenting i andre enden.
Synd er dypest sett intethet, det rene og skjære lureri.
Paulus gir uttrykk for denne innsikten i Romerbrevets første kapittel, der han beskriver hvordan mennesker uten Gud opptrer:
De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. (v. 21)
Synden framstår derimot som høyst reell. Den tilbyr deg noe du opplever du bare må ha.
Realiteten er derimot at den aldri kan gi deg det du egentlig lengter etter. Aldri tilfredsstiller den dine dypeste eksistensielle behov. Den gir deg bare noe annet, noe som før eller senere fordufter for deg. Uansett hva som lokker deg - resultatet er til sist det samme.
For det er bare dette djevelen har å tilby – en fiksjon. Han kan aldri gi noe substansielt. «Djevelen er altfor listig til å lokke oss med det onde. Fristelsen utgir seg for å representere virkeligheten.» (Peter Halldorf.)
I møte med fristelsen kan du derfor frimodig si til deg selv: «Det jeg nå lokkes mot er ikke det jeg egentlig vil ha. Jeg vil jo ha ekte vare.» Be heller: «Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet.»
Det er krevende og smertefullt å få øye på i hvor stor grad tomheten finner gjenklang i mitt eget hjerte. Derfor er Salme 119 til god hjelp. Med sine 176 vers peker den igjen og igjen på at i Ham, hans ord, bud og forskrifter, er liv, sannhet og virkelighet. Der blir jeg mettet og tilfreds.
For bare Gud har eksistens i seg selv. Og forenes vi med ham – ved hans Ord – får også vi del i selve Virkeligheten.
Så ber jeg dere inntrengende i Herren: Lev ikke lenger slik som folkeslagene! Deres tanker er tomhet. (Ef. 4:17)
