«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er».
Dersom Daniel, Hananja, Misjael eller Asarja hadde blitt konfrontert med dette ordtaket; hvordan tror du den påfølgende personkarakteristikken ville høres ut?
Denne kvartetten vi møter i Daniels bok, bortført i landflyktighet til Babel, hadde flere fellestrekk. Her kan nevnes alder og kjønn, deres jødiske bakgrunn og tilhørighet, det at de var fremmede og utlendinger, samt deres samhold og vennskap.
Likevel, i motsetning til andre kvartetter, er det nok deres felles tro som karakteriserer dem best. Troen på Den Høyeste Gud, som de jo også ble konfrontert med – ja, like inn til det å stå ansikt til ansikt med døden. Livene deres vitner tydelig om den Gud de tjente, kompromissløst, i møte med både majoriteten og samtidens avgudsdyrkelse. I tre andakter, hvorav dette er den første, inviteres du med inn i Guds Ord, hvor vi blant annet stanser litt opp for denne kvartetten. Deres fryktløse tro i et fremmed land bør virkelig kunne inspirere oss i dag; som «fremmede» i ei tid og i en del av verden hvor frykten
(for verdens uroligheter – les: tegnene i tiden) tiltar, og gudstroen (på verdens frelser) avtar.
Ta deg tid, sett deg ned og les de seks første kapitlene av Daniels bok – og la deg inspirere!
_____________________________________________
For meg personlig bærer troen og samholdet, som viser seg i livene til disse gudfryktige, unge mennene, en sterk appell med seg. Det er en appell til å være være Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, slik at vi ikke bedrar oss selv (Jak 1:22). De er forbilder i det at troen deres fikk bein å gå på gjennom ord og handling, i motsetning til alle stillesittende meningsbærere. Det å sitte på gjerdet og rose seg av at man har de rette meningene, vitner ikke om annet enn kjødelig stolthet. Menneskers «kristne» meninger og tanker frelser ingen, og har aldri kunnet det heller. Nei, men Jesus Kristus, «troens opphavsmann og fullender» (Hebr 12:2), Han kan! Bare Han!
Gransk Skriften!
Hvor store deler av Skriften Daniel og vennene hans hadde tilgang til, er jeg usikker på. Men vi leser om Daniel (9:2) at han «gransket [...] i bøkene». Han gransket Skriftene, noe som hadde innvirkning på ham, for «hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2. Tim 3:16-17). Denne sannheten må vi ikke glemme! Jeg gjentar; denne sannheten må vi ikke glemme! La oss derfor, som
Daniel, granske Skriften!
Mange vil nok her være snare til å bemerke at de «aldri får tid» til
bibelesing. Folkens – la oss derfor «ta oss tid» til Bibelen! Videre skjønner vi, gjennom vitnesbyrdene vi har om livene til denne kvartetten, at dette preget dem: troen og samholdet. Og; de var utlendinger, for de hadde et annet hjemland: Juda. Men på grunn av troen, lik fedrene, var nok lengselen rettet mot et bedre land.
Hjemlandet
I Hebreerbrevet leser vi blant annet om Abraham, Isak og Jakob, som «bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland» (11:13b-14). «De som sier slikt» peker også på et samhold, i og med bekjennelsen av deres håp. Men hva er det vi søker i våre samhold? Hvor er vårt håp?
«Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser» (Fil 3:20).
Vitner våre liv om en tro og et samhold som fremmede og utlendinger i denne verden, dersom himmelen er vårt hjem? Disse mennene (eller guttene som de var, da vi blir kjent med dem) våget å være annerledes i deres tro og handlinger, og samholdet ble en styrke i utlendigheten. Majoritetens lydighet mot kongens ugudelige befalinger, avslørte de unge jødiske mennenes ulydighet. De kunne ikke bøye kne for en annen gud. Derfor ble de stående, i troen og dens lydighet. Sammen.
Vi preges av dem vi omgås
Nødvendigheten av, og velsignelsen ved, de helliges samfunn kommer også tydelig fram i vitnesbyrdene fra de første kristne i Apostlenes gjerninger: «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles» (2:44). Troen og samholdet! Ja, vi preges av dem vi omgås. Men er det alltid positivt? Nei, det avhenger jo selvsagt av hvem vi omgås. Kan hende vi her kan ta i bruk noen uttrykk fra Guds Ord for å, på en bibelsk måte, forsøke å skildre den åndelige temperaturen blant oss også i dag: kald – lunken – varm (Åp 3:15-16). Her har nok de to første grupperingene mange oppriktige og gode meningsbærere blant seg. De lunkne har attpåtil mange «kristne» meninger, og gjør nok til og med en del «kristent» i egne og andres øyne. Også bekjennelsen av at de er kristne er heller ikke noe unikt, men det er deres egen forståelse av hva det vil si å være en kristen. De har på sett og vis sin kristendom, men mangler Kristus. Leser vi videre i vers 17 i samme avsnitt, skjønner vi at de lunkne lever i
et selvbedrag (ref. Jak 1:22b). De er fravendte, og får derfor beskjed om å omvende seg (Åp 3:19b). De er lunkne. Ikke kalde, ikke varme. Det er uheldig – ja, rett og slett «smittsomt» for en varm og omvendt kristen å omgås disse i for stor grad, åndelig talt, da det lunkne selvbedraget kontinuerlig søker nye mottakere. Her finnes ikke troens lydighet, og derfor kan ikke troens samhold eksistere, selv om de måtte både ønske og forlange dette.
I «kristen-Norge» er det nok dessverre mange (én er en for mange) som «har navn av at de lever, men de er døde» (Åp 3:1). Likedan er det med de kalde; de som er åndelig døde, uten at de bærer navn av at de lever. De kommer også til å prege en kristen, om vi vil det eller ei, med det som hører dette livet til, ikke det evige. Her har vi heller ikke troen og samholdet til felles. Vi har gjerne like interesser og vennskap med ulike mennesker når vi enda er i verden. Likevel, og nettopp fordi vi ikke er av denne verden (Joh 15:19), må vårt overordnete fokus være det som angår den kommende verden (Luk 20:35) og som bevarer
oss i det håpet som er oss gitt i Jesus Kristus. Dette er selve livet, og da MÅ det framfor alle ting også være det viktigste! «For meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning» (Fil 1:21).
Gode smittebærere
Derfor, når vi vet at evigheten gjelder alle mennesker – kalde, lunkne, varme: la dette prege oss i møte med alle mennesker, så vi kan være «smittsomme» med det evige håpet som finnes i Jesus. Sammen. Som fremmede og utlendinger i denne verden har vi troen og samholdet til felles med alle de andre som også er det. Preger du og preges du av dette?
La oss inspireres av Daniel og vennene hans, både i det å stå opp for det vi tror på, og å gjøre dette sammen. Dersom dette samholdet får prege våre liv, kan vi kanskje karakteriseres med Jesu egne ord: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13:35). Tenk om dette kunne vært svaret, på:
«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er».
Troen på Jesus, og samholdet i Ham.
