Forfatter
Brevet er skrevet av apostelen Johannes. Han har også skrevet det første og tredje Johannesbrev, Johannesevangeliet og Johannes Åpenbaring. Johannes ble en gammel mann, og vi regner med at dette brevet ble skrevet mot slutten av det første århundret.
I dette brevet titulerer han seg som «den eldste». Det kan selvsagt hentyde til hans funksjon som en eldste i menigheten, eller som hyrde over flere menigheter, men i denne sammenheng kan det rett og slett sikte til at han er den siste gjenlevende av apostlene og de første kristne. Han er bokstavelig talt den eldste disippelen i hele kirken.
Mottaker
Brevet stiles til «den utvalgte frue og hennes barn». Dette kan selvsagt være en bestemt familie som vi ikke kjenner til. Mer sannsynlig er det at det er et bilde på den kristne kirke og alle frelste. Hvorfor han velger en slik bildebruk vet vi ikke. Det kan være en fin bevisstgjøring på oss som Kristi brud. Det kan også være en anonymisering i en tid med mye forfølgelse.
Mest sannsynlig er det til en bestemt menighet, som enten heter dette, eller som får navnet sitt anonymisert av denne bildebruken. Johannes avslutter brevet med å si at han vil komme til dem, noe som antyder én bestemt menighet eller en gruppe menigheter i et område.
Brevets innhold
2. Johannesbrev er et veldig kort brev, bare tretten vers. Men det berører viktige ting som Johannes ønsker å bevisstgjøre oss kristne om.
Budskapet er det samme som i hans første brev, men er nå fokusert på sannheten i Guds Ord og kjærligheten til hverandre. Sannhet og kjærlighet er hovedordene. Det første brevet hadde et sjelesørgerisk- og frelsesvisshetsfokus, mens det andre brevet er mer formanende.
Sannhet og kjærlighet:
Johannes starter med å erklære sin kjærlighet til brevets mottagere, og det gjør også alle som kjenner sannheten (v.1). Og sannheten har vi alle i oss (v.2). Så følger en nådehilsen, som også skal være med oss i kjærlighet og sannhet.
Første formaning v. 4-6:
Elsk hverandre ved å vandre i sannheten: Kjærligheten gjør ikke sin neste noe vondt. Det skrev Paulus i Rom 13:10. Derfor er også kjærligheten lovens oppfyllelse. Siden summen av budene og alt Guds Ord er kjærlighet, da er det kjærlighet til både Gud, sin neste og seg selv å leve etter Guds Ord. Dette peker Johannes på versene 4-6.
Andre formaning v. 7-11:
Elsk hverandre ved å avvise vranglæren og vranglæreren. Å vandre og lære på tvers av Guds Ord er ondskap, ikke kjærlighet. Det fører både en selv og andre vill og vekk fra Gud. Derfor er det en kjærlighetshandling å forsvare Guds Ord og holde avstand til den som lever feil og lærer feil fra Guds Ord.
Det kan virke tøft, og som det motsatte av kjærlighet, men det er det ikke. Om vi hilser vranglære – og den som formidler vranglæren – velkommen, da blir vi medskyldige i at andre går fortapt. Rett og vrang lære viser seg i hva som læres og hvilke gjerninger som gjøres.
Et eksempel: Johannes trekker fram et eksempel fra datidens menighetsliv. Det kom en gruppe som lærte at Jesus som Guds Sønn ikke var sant menneske, bare sann Gud. Han hadde derfor bare skinn av å se ut som menneske, men hadde ikke et legeme likt oss. Denne vranglæren kalles «doketisme». [Mer om doketismen her, red. anm.]
Dette er ikke en lære som berører hvordan vi skal leve, bare hva vi lærer om Jesus. Men siden dette ikke stemmer med Guds Ord, er det forførende og ondt, og skal avvises. Vi tar ikke imot dem, fordi vi elsker Gud og mennesker.
Kort oppsummering:
Ekte kjærlighet = Leve etter Guds ord. Forsvare Guds Ord.
Ondskap = Leve på tvers av Guds Ord. Lære annerledes enn Guds Ord.
Avslutning
Versene 12-13 er avsluttende hilsen. Johannes vil selv besøke dem.
Han underskriver brevet med «Din utvalgte søsters barn». Det viser til slektskap, enhet og indre kjærlighet. Det er også en anonymisering, som kanskje har vært viktig i en martyrtid.
