Som så ofte i Bibelen kommer det en kvinne overraskende inn fra sidelinjen, og blir et av de store Jesusforbilder. Og som så ofte blir hun sjelden trekt fram i forkynnelsen. Abiga’il er en av disse.
Til og med David ble overrumplet av denne kvinnen som plutselig stod der i veien for han. Hennes vesen må ha vært sjelden edel. Navnet hennes betyr «Faderens glede/jubel», og ut fra det lille vi vet om henne kunne ikke navnet passet bedre. Navnet er ukjent for mange, men kortformen «Abby» er mer kjent.
Abiga’il var forstandig og fager, og gift med en rik bonde i nærheten av Karmel (1 Sam 25:2-3). Mannen het Nabal, og var svært ulik sin kone. Han var hard og ond i hele sin ferd. De hadde tre tusen sauer og tusen geiter.
Dette var mens David og hans seks hundre menn var på flukt for kong Saul. De bodde i ødemarken og fungerte som en vaktstyrke som beskyttet de lokale bøndene mot røvere. Det var vanlig at de fikk lønn for dette i form av matvarer og ull.
Plutselig nektet Nabal å betale. I tillegg skjelte han David ut. Det fikk den ellers så sindige David til å tippe over, og han samlet fire hundre menn for å angripe Nabal og drepe alle hos han (1 Sam 25:13-16).
Dette visste en av tjenesteguttene om, og han løp til Abiga’il for å fortelle. Han ba henne om å tenke nøye etter hva som kunne gjøres, for ulykken hang over dem alle og Nabal var umulig å prate til fornuft (1 Sam 25:17).
Her begynner likheten med Jesus. Ulykken hang over alle mennesker på grunn av vår synd, slik som Nabal, og det er fånyttes å tale oss til fornuft. Da tenkte den treenige Gud på hva Han ville gjøre, og Han fullførte sin frelsesplan gjennom Jesus (Ef 3:11). Det som var umulig for oss å forhindre, fordi vår syndige natur gjør oss så maktesløse, slik som Nabal, det gjorde Gud for oss da Han sendte sin Sønn (Rom 8:3).
Tjenestegutten forstod det var umulig å få Nabal på banen, derfor sendte han Abiga’il for å frelse dem fra dommen som kom ridende mot dem. Og Abiga’il trer inn i sin Jesusforbilledlige frelsesrolle. Hun sendte hauger av mat i forveien til David og hans menn, slik Gud har sendt oss så mye godt gjennom sitt Ord og sine velsignelser (1 Sam 25:18-19). Selv kom hun ridende etter på et esel, slik Jesus kom ridende til sin frelsesgjerning på et esel (v.20).
David var likevel overmannet av sinne. Han hadde gjort godt, og var blitt gjengjeldt med ondt. Nå var han fast bestemt på å drepe alle i Nabals nærhet (v.21-22). Han glemte hva Guds sinnelag er, som er medlidende, kjærlig, barmhjertig, ydmyk og velsigner der man møter ondt (1 Pet 3:8-12). For den som elsker Livet, jager etter fred. Og det er det Abiga’il nå gir David en lærdom i.
Abiga’il møtte David som kom med sinne og dom. Hun bøyde seg mot jorden, og sa: «Det er jeg som har skylden!» (23-24). Det var det jo selvsagt ikke. Det visste både hun og David. Det Abiga’il gjorde var å ta skylden for andre, slik at de andre kunne gå fri. Det var det Jesus gjorde. Han som ikke gjorde synd, Han bar våre synder på sitt legeme (1 Pet 2:22-24).
Dermed frelste hun hele sin famile. Hun frelste også David: Hun sa: «Herren har nå hindret deg i å påføre deg blodskyld og i å ta deg selv til rette» (v.26). Begge deler er ille, selv om vi har lett for å ta lett på det ene.
La oss huske at Guds vilje er at vi lider urettferdig når vi har gjort godt, istedet for å lide straff for å ha gjort ondt (1 Pet 2:19-20). Om du må lide, er det bedre at du ikke gjorde det onde, enn at du gjorde det. Velg det urettferdige, slik at du ikke gjør ondt! Ta deg ikke selv til rette, i det du syns er rettferdig, for ofte er det et påskudd for å gjøre andre ondt.
Jesus er vårt store eksempel, for at vi skal følge i Hans fotspor. Han gjorde ikke synd, men led urettferdig (1 Pet 2:21-24).
Da Abiga’il hadde sagt dette til David, da kom David til seg selv igjen. Han lovpriste Gud som hadde sendt denne kloke kvinnen som både reddet sitt hus, hindret han i å gjøre ondt, og reddet hans framtid og hans gudsforhold (v.32-34).
Til slutt ba Abiga’il om at David måtte huske på henne når Gud velsignet ham videre i framtiden. Det lovde David.
Dagen etter fortalte Abiga’il alt til sin mann. Nabal fikk hjerteinfarkt. Om det var på grunn av livsfaren eller sorgen over å ha tapt så mye verdier i lønnsutbetaling, vites ikke. Ikke godt å vite hva som er verst for en grisk person…
Ti dager etter døde Nabal, etter Guds vilje. Her ser vi at det er Gud som straffer, og både David og vi gjør klokt i å overlate rettferdigheten til Ham (Rom 12:14-21).
Da David hørte at Nabal var død, sendte David bud og fridde til Abiga’il (v.39). Kanskje ikke den mest romantiske måten å gjøre det på, men hun svarte ja.
Hun kalte seg en tjenestekvinne for David, som ville vaske hans føtter. Det var bare noe en slave ble satt til. Her ser vi igjen Jesu sinnelag, som også skal være i oss (Fil 2:5-9): Å ta på seg en tjeners skikkelse og vaske de andres føtter (Joh 13:4-17).
Mer vet vi ikke om Abiga’il, annet enn at hun og David fikk en sønn sammen, og at hun var med David på alle hans hendelser siden.
