Abraham inntar en meget sentral plass i Skriften og i Guds frelsesplan.
Hans navn forekommer om lag 70 ganger i NT – han brukes som illustrasjon /forbilde på: rettferdiggjørelsen ved tro alene (Rom 4, Gal 3), en kristens trosvandring som pilgrim (Hebr 11).
Utvelgelsen av og løftene til Abraham innleder en ny fase i frelseshistorien som leder frem til Jesus Kristus. (Matt 1:1)
Abraham benevnes som «Guds venn» (Jak 2:23, 2 Krøn 20:7 og Jes 41:8), som Guds høvding (1 Mos 23:6), profet (1 Mos 20:7), Guds tjener i Salme 105:6 og som de troendes far (Jak 2:21, Rom 4:1)
Vi møter Abram og hans slekt første gang i 1 Mos 11. Hans far Tarah er etterkommer av Sem. Etter folkevandringen som fant sted etter Babels forvirring befinner de seg i UR i Kaldea (dagens Irak). Det var gammel storby ved bredden av elven Eufrat. Babylonerne dyrket mange guder men den viktigste var måneguden Sin. Historien vet å fortelle at menneskeofringer inngikk i deres tilbedelse av måneguden.
Josva bekrefter at Tarah og hans familie «dyrket fremmede guder» (Josva 24 :2). Og vi finner ingen spor av at Abram eller noen andre i Ur kjente den evige allmektige Gud som skapte himmel og jord.
Men så en dag kalles Abram til oppbrudd og etterfølgelse:
Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg. Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg og den som forbanner deg vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. 1 Mos 12:1-3
Det var ingenting ved Abram som tilsier at Gud skulle velge akkurat han. Guds kall av Abram var et NÅDEKALL. Slik blir Guds kall av Abram en illustrasjon på hvordan det går til å bli en kristen. Det begynner hos Gud. Vi vet ikke hvordan det skjedde. Men Abram HØRER en røst som han må gi akt på. Stefanus sier at «Herlighetens Gud viste seg for vår far Abram» (Apg 7:2). Skal et menneske komme til en sann og levende tro må det komme inn under innflytelse av Guds Ord. «Troen kommer av forkynnelsen som vi hører og forkynnelsen som vi hører kommer ved Kristi Ord» (Rom 10:17)
Fire ganger i Guds tale og løfter til Abram leser vi: «Jeg vil…» Det er Gud som taler, det er Gud som kaller og det er Gud som handler. Ja alt er et Guds verk fra begynnelse til slutt både i Abrams og våre liv.
Guds løfter til Abram er personlige – de angår hans familie: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk». Et løfte som for Abram måtte fortone seg helt absurd. Umulig. Han er 75 år og kona hans Sara «var ufruktbar og hadde ingen barn». (1 Mos 11:30).
Men også løfte om at «jeg vil gjøre ditt navn stort og du skal bli til en velsignelse» måtte høres helt uvirkelig ut for Abram. Han er en «nobody» i millionbyen Ur – uten noen posisjon, uten styrende innflytelse. Men allerede i kap 14 ser vi at Abram og de folk han hadde med seg beseirer konger og vinner stor respekt. I 1 Mos 17:6 gjentar Gud løftet til Abram og sier: «Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar – jeg gjør deg til mange folk og konger skal utgå fra deg.»
Guds løfter til Abram går imidlertid utover hans egen tid. Han får et globalt løfte: «I deg skal alle jordens slekter velsignes!». Vi vet at dette er et Messias løfte som følger av Guds løfte på syndefallets dag: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode». Det skal komme en frelser for «alle jordens slekter». Abraham skulle bli opphavet til en «ny slekt» – et Guds folk av alle folkeslag ætter og tungemål».
Hvordan dette virkeliggjøres kommer vi tilbake til i del 2.
