Publisert

Er ikke grenen båret av roten? Abraham som nøkkelfortelling


Ca leselengde:
11 min

Hvis vi som hedningkristne er blitt podet inn på Guds opprinnelige familietre og har fått del i velsignelsen og løftene på lik linje med paktsfolket – hvorfor er vi ikke da mer interessert våre jødiske røtter og Israels frelse?

I Romerbrevet bruker Paulus Abrahams-fortellingen for å forklare Guds store frelsesplan for både Israel og folkeslagene. Fortellingen er et nøkkelmotiv i Bibelen. Paulus utfordret samtidens tolkningstradisjon ved å ta i bruk en kronologisk lesning av Abraham-fortellingen. Og med den som utgangspunkt argumenterer Paulus for rettferdiggjørelse uten lovgjerninger, for hedningenes tilhørighet til troens folk og for deres velsignelse sammen med Israel.

Romerbrevet regnes som Paulus' hovedverk, hvor han presenterer grunnleggende hovedpoeng i sin teologi. Hovedtemaet for brevet viser to viktige anliggender: For det første ser vi at evangeliet er for alle som tror, og dermed er det ingen forskjell på jøder og hedninger når det gjelder frelsen. For det andre er evangeliet for jøde først, altså en prioritering som knyttes til deres utvelgelse og kall. Paulus bruker en rekke argumenter fra Det gamle testamentet for å forklare begge anliggender, og Abraham-fortellingen er et nøkkelmotiv i den sammenheng.

Abraham-fortellingen som nøkkelmotiv

Abraham-fortellingens kjerne er løftene vi finner i 1 Mos 12:1-3 og 1 Mos 15:18-21:

  • Landløfte
  • Løfte om en ætt
  • Universelt løfte om velsignelse for alle folkeslag

Selv om ingen av løftene innfris umiddelbart, utgjør de likevel et nøkkelmotiv og ledemotiv gjennom GT og NT. Løftene gir både en kollektiv forståelse av fortid og opphav, og skaper en forventning til framtiden.

Folket inntar landet under Josva, hvor landløftet er det sterkeste ledemotivet fra Abraham-fortellingen. Landløftet er fortsatt et nøkkelmotiv i Samuelsbøkene og Kongebøkene, men forskjellen er at folket (ætten) må forsvare landet istedenfor å innta det. Samtidig er det universelle perspektivet tydeligere. Et eksempel er Salomos tempelinnvielsesbønn:

Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm […] Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne 1 Kong 8:41-43

Avslutningen i 2. Kongebok er svært drastisk med henblikk på løftene. Både Jerusalem og tempelet er lagt i ruiner, og folket fraktes til eksil i Babel. Dermed stod folket uten land, og velsignelsen hadde ikke nådd ut til folkeslagene. Hvalvik og Stordalen skriver at de historiske bøkene dermed avsluttes med en rekke spørsmål: Hva skjer nå med løftene til Abraham? Kommer Israel til å få landet tilbake? Vil velsignelsen nå ut til alle jordens folkeslag? (2011:415).

Profetene advarer folket mot eksilet og taler om gjenopprettelse og håp for Abrahams ætt, samtidig som de løfter fram det universelle perspektivet. Særlig gjelder dette profeten Jesaja. Jes 45:22 er en direkte befaling til folkeslagene om å vende om til Herren og bli frelst, mens Jes 49:6 løfter fram Israels kall overfor folkeslagene: Jeg gjør deg til et lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende. Paulus bruker dette verset i Apg 13:47 for å minne jødene i Antiokia ved Pisida om det partikulære kallet – Israel skal være et lys for folkeslagene.

I NT er det en utstrakt bruk av Abraham-fortellingen, hvor Jesus-fortellingen knyttes direkte til løftene. Matteus begynner sitt evangelium med å presentere Jesus som Abrahams sønn (Matt 1:1), og Lukas skriver at Jesus ble født fordi Herren ville oppfylle sitt løfte til fedrene (Luk 1:46ff). Dernest knyttes Jesu frelsesverk til Abrahams-løftene (Apg 7:2;17, Rom 9:6ff; Hebr 6:13ff).

Paulus og Abraham-fortellingen

Hvalvik og Stordalen hevder at de deuterokanoniske (dvs. de gammeltestamentlige apokryfe skrifter) bøkenes bruk og tolkning av Abraham-fortellingen skiller seg fra Paulus' tolkning. (2011). Deres argumentasjon baserer seg blant annet på avsnitt fra Siraks bok og 1 Makkabeerbok. De er skrevet ca. 100-200 år før Paulus, og det er ikke utenkelig at den forståelsen og tolkningen vi finner her av Abraham, også var den tradisjonelle forståelsen i Paulus’ samtid.

I Siraks bok (ca 180år f.kr) blir Abraham omtalt som den store og navngjetne, fordi Han holdt Den Høyestes lov og ble tatt inn i en pakt med ham. Han satte paktstegnet på sin kropp, og han var tro da han ble prøvet. Derfor lovte Herren ham med en ed at i hans ætt skulle folkeslagene bli velsignet (Sik 44:19-20). Slik bruker Sikars bok pakttegnet/omskjærelsen (1 Mos 17:7f) og prøven/ofringen av Isak (1 Mos 22) som tolkningsramme for å forstå Abraham-fortellingen og løftene. 1 Makkabeerbok bruker også 1 Mos 22 for å forstå og tolke løftene, rettferdigheten og velsignelsen Abraham fikk del i (1 Makk 2:52).

Det er dermed ikke utenkelig at det er mot denne tradisjonelle lesningen og forståelsen av Abraham-fortellingen Paulus nå argumenterer i Romerbrevet og Galaterbrevet. Paulus visste av erfaring at et rett forhold til Gud ikke baserte seg på lovgjerninger, og dermed måtte han lese Abraham-fortellingen med en annen inngangsport enn hva forfatterne av de deuterokanoniske bøkene hadde gjort.

Paulus tar i bruk en kronologisk lesning, og tar dermed utgangspunkt i 1 Mos 12-15. Med dette utgangspunktet argumenterer Paulus både i Romerbrevet 4 og Galaterbrevet 3 for at Abraham fikk løftene og ble regnet rettferdig før han ble omskåret (1 Mos 17) og satt på prøve (1 Mos 22). Han imøtegår og utfordrer på den måten den tradisjonelle forståelsen vi fant i de deuterokanoniske bøkene.

I Romerbrevet 4 bruker Paulus den kronologiske lesningen av Abraham sammen med Salme 32, hvor David priser det menneske salig som Herren regner rettferdig. Før Paulus siterer Salme 32, har han allerede sagt at Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av tro. Spørsmålet er da «når» denne rettferdigheten ble Abraham til del. Paulus svar er før omskjærelsen (4:10b).

Siden omskjærelsen er et partikulært paktstegn mellom Gud og Abrahams jordiske ætt, er det et avgjørende viktig poeng for Paulus å fremheve at rettferdigheten ble Abraham til del før omskjærelsen og uten lovgjerninger (Rom 4:9f og Gal 3:1ff). Det betyr at saliggjørelsen/rettferdigheten også gjelder de troende uomskårne – folkeslagene –

for da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for den som har loven (Israel), men også for den som har samme tro som Abraham Rom 4:16

Rabbinere og andre lærde jødiske menn visste og underviste at Israels Gud også var folkeslagenes Gud (1997:147). Vi ser at i NT finnes det flere eksempler på gudfryktige hedninger, og at fariseerne drev en form for misjonsvirksomhet (Matt 23:15). Samtidig var det klare grenser mellom jøder og hedninger. Peter sier i møte med den romerske offiseren Kornelius at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk (Apg 10:28). Men i det øyeblikket mennesker ikke blir rettferdig på grunn av lovgjerninger eller omskjærelsen, står hedninger og jøder på lik linje i forhold til rettferdiggjørelsen.

Både jøder og hedninger er alle under synden (Rom 3:9), men ufortjent og av hans nåde blir både jøder og hedninger kjent rettferdige, frikjøpte i Kristus Jesus ved evangeliet – Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 3:24). For dersom Abraham kunne bli rettferdig ved gjerninger,

da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud han som rettferdig. Rom 4:2-3

Israels Gud rettferdiggjør både de omskårne og uomskårne ved samme tro (Rom 3:30). Det er ikke to ulike frelsesveier. Derfor skal både jøder og hedninger bli regnet som rettferdig

når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige. Rom 4:24-25

Derfor er Abraham også far for de uomskårne som tror. Paulus skriver til galaterne at de skjønner utfra den kronologiske lesningen at det er de som tror, som er Abrahams barn (Gal 3:6). Dette har alltid vært Guds store frelsesplan for alle mennesker, og Paulus forstår Abrahams-fortellingen slik at den

forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedninger ved tro, da den forkynte på forhånd dette gode budskap til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Derfor blir de som tror velsignet sammen med den troende Abraham. Gal 3:7-9

Til menigheten i Efesos skriver Paulus at evangeliet har revet ned den muren som skilte, og at ved troen har både jøder og hedninger adgang til Gud i én Ånd. Derfor er hedninger ikke lengre utlendinger og fremmede, men de helliges medborgere og Guds familie (Ef 2:18-19). Dette omtaler Paulus som et mysterium, hvor essensen er at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet (Ef 3:6).

Hva da med Israel?

Samtidig som Paulus vektlegger at evangeliet og frelsen er for hver den som tror, fastholder han den partikulære utvelgelsen av Israel (Rom 3:3; 11:1; 28b). På tross av Israels frafall forkynner han en framtid for Israel (Rom 11:12-15:26). Dette kommer til uttrykk både i hans teologi og hans misjonspraksis. Han forstod seg selv som hedningenes apostel, men gikk likevel alltid til synagogen med evangeliet først. Selv om hedninger ble podet inn i gudsfolket, så verken opphevet eller erstattet de det jødisk folk. Israels utvelgelse står dermed ved lag i Paulus’ teologi og tolkning av Abraham-fortellingen.

Israels forkastelse av evangeliet hadde ikke medført Guds forkastelse av dem (Rom 3:3). Abrahams løfter stod fast, og på det grunnlaget var de fortsatt elsket av Gud (Rom 11:28). Forkastelsen gjorde at evangeliet kom til de andre folkene, og slik ble jordens slekter velsignet. Samtidig ser vi at Paulus ønsker at hedningene skulle ta imot evangeliet og leve ut troen på en slik måte at det vakte Israel til misunnelse, slik at de igjen vendte om til sin Herre og frelser (Rom 11:11). Her må vi erkjenne at kirken har mislyktes i store deler av kirkehistorien, og vi har på mange måter et medansvar for at så få jøder kjenner til Jesus fra Nasaret.

Et avsnitt som synliggjør at de første menighetene hadde et annet forhold til det jødiske folk enn hva som har vært normgivende de siste 1800 år, er Rom 15:25-27. Paulus gir her et innblikk i sine reiseplaner, hvor han forteller at han planlegger å dra til Jerusalem for å overlevere en gave fra menigheten i Makedonia og Akaia. Hvalvik understreker at dette trolig var av største betydning for Paulus. Den (gaven) understreket nemlig fellesskapet mellom jødekristne og hedningekristne (2011:282, parentes lagt inn).

At de første greinene må bli frelst

Abraham-fortellingen setter oss hedninger inn i en stor fortelling, og gir troen dype røtter inn i det jødiske jordsmonnet. Vi er podet inn på Guds familietre ved troen og evangeliet, og har fått sevje fra roten sammen med dem.

Likevel er mange kristne nesten likegyldige til Israels frelse og troens jødiske røtter. Det slektsbåndet som troen gir oss til det jødiske folk (Abrahams jordiske ætt), ser ut til å vekke lite engasjement hos majoriteten av troende hedninger. For Paulus var det et «først» å dele evangeliet med Israel og be om at de måtte bli frelst (Rom 1:16; 10:1). Denne bønnen og prioriteringen burde være et felles eie og hjertes bønn for alle oss som mot naturen er podet inn og har fått del i velsignelsen og saliggjørelsen. Evangeliet er Guds kraft til frelse, for hver den som tror, jøde først og så greker.

Artikkelen har stått på trykk i Først 1/19


Litteratur:

Hvalvik, R. og Stordalen, T., (2011), Den store fortellingen, Det Norske Bibelselskap

Shulam, J., Le Cornu, H., (1998), A Commentary on the Jewish Roots of Romans, Messianic Jewish Publisher


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
11 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Emne

  Israel

Skrifthenvisning

  Romerbrevet  4

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Vegard Soltveit.
  Vegard kommer fra Radøy i Hordaland. Han har mastergrad i Det gamle testamentet og i historie, har arbeidet som ungdomsarbeider og er i dag assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.
   Ressurser av Vegard Soltveit
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.

Dagens bibelord i fastetiden 25/04/19 – Jona 2,1-11