Når en løve brøler stanser alt liv opp. Den gjennomtrengende lyde av løvens mektige brøl får hårene til å reise seg. «Hvem blir ikke redd», spør profeten Amos. Profetens alvorlige forkynnelse begynner nettopp med en skrekkinnjagende skildring av Herrens brøl. Noe har vakt Herrens vrede, og Amos er budbæreren som blir betrodd oppgaven å forkynne dette tunge budskapet til et folk som ligger og velter seg på elfenbensprydede benker i sommerhusene sine.
Amos’ tid
Profeten Amos beskrives som sauebonde (1:1) og dyrker av fiken (7:14). Han lever noenlunde samtidig med profetene Jesaja, Hosea og Mika, altså siste halvdel av 700-tallet f.Kr. Bokens innledning sier at han fikk sine profetiske syner «to år før jordskjelvet». Fra historiske kilder vet vi at et jordskjelv skaket Israel rundt 760 f.Kr. Det betyr at Amos trolig var først ute av sine samtidige profeter.
De to store kongene Ussia og Jeroboam II er konger i henholdsvis Juda og Israel. De sitter i hver sin hovedstad, Jerusalem og Samaria, i riket som ble delt etter Salomos død cirka 930 f.Kr.
Amos henvender seg først og fremst til Israel, altså det nordlige riket. Under kong Jeroboam II var den politiske og økonomiske situasjonen i riket god og stabil. Velstanden vokste til nye høyder og særlig rikshovedstaden, Samaria, nøt godt av all handelsvirksomheten. Den viktigste handelsveien mellom Mesopotamia og Egypt gikk nemlig om Samaria. Funn av leirtavler fra tiden til Jeroboam II inneholder en rekke kvitteringer på olivenolje og vin.
Byens og landets velstand var likevel bygget på stor sosial urettferdighet. Og nettopp dette er et hovedinnhold i Amos’ forkynnelse. Han langer ut mot «de trygge på Samarias fjell» (6:1) og deres elleville luksus. Men sannheten om dem er at de «tramper de svakes hode ned i støvet» (2:7).
Religiøse forhold
Som om ikke den sosiale urettferdigheten er ille nok, må Amos også forkynne hard fordømmelse over det religiøse liv som leves i landet. Folkets fester og høytider er støy og knapt til å holde ut for Herren (5:21-23). Det Herren er ute etter er rett og rettferdighet – altså at liv og lære henger sammen (5:24).
Religionen i det nordlige riket var gjennom hele kongetiden preget av en viss synkretisme. Jeroboam I, som ble konge over de ti stammene da de løsrev seg fra Davids hus etter Salomos død, satte opp gullkalver i Betel og Dan i starten av sin regjeringstid (1 Kong 12:25-31). Han innsatte også et nytt presteskap, som ikke var av Levi stamme. På Amos’ tid levde denne gudsdyrkelsen, som Herren fordømte, i beste velgående. Og presten i Betel, selveste rikstemplet, kan ikke fordra Amos og hans forkynnelse. Derfor ber han ham ryke og reise tilbake til Tekoa i Juda, der Amos kom fra (7:12-13).
Herrens dag
Vi får ikke vite mye om mennesket Amos, annet enn hans hjemsted og hans yrke. Profetens person trer tilbake for at Herrens ord skal tre desto klarere fram. Og Herrens ord ved Amos er harde ord. Det begynner som et fryktinngytende brøl:
Han sa: Herren brøler fra Sion, Fra Jerusalem runger hans røst. Gjeternes beitemarker skal sørge, Karmels topp skal tørke. Amos 1:2
Hovedbudskapet til Amos er knyttet til begrepet «Herrens dag». Dette er et gjennomgangstema i Småprofetene og handler om at Herren har en dag der han skal gripe inn til frelse for sitt folk og dom over sine fiender. Folket i Nordriket, forblindet som de er, tror at dette er en dag som skal komme dem til gode. De ser med forventning fram mot Herrens dag og lengter etter den. Over disse har Amos bare et verop å komme:
18 Ve dere som lengter etter Herrens dag! Hva vil dere med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys. 19 Den ligner en mann som flykter fra løven og treffer på bjørnen. Og når han kommer hjem og støtter hånden mot veggen, biter slangen ham. 20 Ja, mørk er Herrens dag og ikke lys, dyster og uten lysskjær. Amos 5:18-20
Folket lever i troen på at Herrens dag skal bli en frelsens dag. Amos har noe annet å melde. Det er de som skal oppleve dom denne dagen. Og dommen er uunngåelig. Uansett hvor de snur og vender seg, blir de innhentet.
Søk meg, så skal dere leve
På grunn av dette roper Herren til dem så høyt han bare kan: «Søk meg, så skal dere leve!» (5:4). Dette er det spennende, og oppbyggelige, paradokset i Amos’ bok. Gud framstilles som en brølende og rovgrisk løve. Hans vredesdag er nær og det skal ikke være mer tilbake av folket enn «to leggbein eller en øreflipp» som gjeteren har berget «fra løvens gap» (3:12).
Det finnes bare en redning fra Herrens vrede, og det er å søke ham. Det nytter ikke å flykte fra Herren. Da blir man helt garantert innhentet. I stedet må man flykte til Herren. Kun der er det frelse og redning.
Dom over folkeslagene
Bokens to første kapitler inneholder domsord over israelsfolkets naboer. Dette er en type domsord vi finner ganske mange steder i profetbøkene, men som sjelden løftes fram i forkynnelse og undervisning. Det er kanskje forståelig. Likevel settes det av betydelig plass til disse domsordene hos Amos.
Amos nevner seks omliggende nasjoner og folk. Disse anklages for grusomheter de tydeligvis har begått i krig. Domsordene bygger på en slags felles forståelse av allmenn moral og rett. Det er ikke Moseloven som danner utgangspunktet. Men Gud har en standard han avkrever mennesker i henhold til.
For en som bodde i Samaria og hørte disse domsordene, må de innledningsvis ha vært musikk i ørene. Her tar Herren, ved profeten, for seg alle Israels fiender og lover dom. Til og med det brysomme broderfolket sør i Juda nevnes (2:4-5). Sjokket må ha vært desto større når Amos plutselig utbryter:
Så sier Herren: Tre ugjerninger av Israel, ja fire – jeg holder det ikke tilbake! Amos 2:6a
Deretter går profeten konkret til verks og nevner spesifikke synder. Dette stiller han i lys av Herrens fortidige velgjerninger mot folket, for liksom å understreke hvor ille det er at de har forlatt ham. Straffen er derfor uunngåelig (2:13-16), og selv den «modigste helt skal flykte naken på den dagen».
Herren har advart
Siste halvdel av Amos 4 er utfordrende lesning. Herren har nemlig brukt ropert for å advare folket mot deres frafall. C. S. Lewis er kjent for å ha sagt at smerte er Guds megafon som han bruker for å vekke en døv verden. Og nettopp det har skjedd med Israel. I 4:6-11 nevnes ulike ulykker Gud har latt ramme dem. Målet har hele tiden vært deres omvendelse. Men hele tiden lyder refrenget: «Men dere vendte ikke om til meg, sier Herren».
Avsnittet avsluttes med de truende ordene om at Israel må gjøre seg klar til å møte Gud (4:12). Nå er dommens tid inne. Alle privilegier er borte. Israel er ikke noe annet enn et folk blant folkene:
For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren. Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir. Amos 9:7
Dommen er at Israels hus skal ristes mellom alle folkeslagene, slik en rister i en sikt (9:9). Nå skal folket føres i eksil «bortenfor Damaskus» (5:27). Dette skjedde også, da Sankerib inntok Samaria i 722 f.Kr. og utraderte Nordriket fra kartet og førte folket bort i fangenskap.
Davids falne hytte
Men selv i den mørkeste time har Herren et ord om håp. Herren vil være nådig. Og Amosboken slutter med et blikk mot en framtid der Gud på nytt skal vende seg i nåde til folket og komme med sin frelse. Han skal gjenreise Davids falne hytte og det skal bli en tid preget av en voldsom fruktbarhet og velsignelse (9:11-15).
Særlig uttrykket «Davids falne hytte» har vært viktig i kirkens historie. Da apostlene var samlet til møte i Jerusalem, cirka år 49, stod debatten om hedningenes adgang til frelsen på agendaen. Måtte hedninger bli jøder for å kunne bli frelst? Herrens bror, Jakob, griper ordet og siterer fra Amos 9:
15 Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: 16 Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, 17 for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette 18 kjent fra evighet av. Apg 15:15-18
Jakobs sitat er i den språkdrakten det fikk i den greske oversettelsen av GT, Septuaginta (LXX), og avviker litt fra den hebraiske grunnteksten. Men budskapet er tydelig. På den tid Herren griper inn og fører fram en ny David, skal også folkeslagene innlemmes i hans rike.
Og det er jo nettopp det Paulus og Barnabas har vitnet om. De har sett hvordan hedningene har åpnet seg for evangeliet. Fra nå av er apostlene enige. Hedningene innlemmes i kirken og får komme som de er. Guds rike er også for dem.
